Foto: NO

Jan Brodal var en mann med mange talenter og en variert karriere – litteraturkritiker, filmekspert, kulturjournalist og oversetter, særlig fra polsk og russisk. Sin lengste arbeidsdag hadde han ved Universitetsbiblioteket i Tromsø.

Jan Alf Brodal ble født den 24. november 1939 i Bergen som sønn av musiker (fiolinist, konsertmester i Harmoniens orkester) Jon Brodal og hustru Emily, f. de Lange. Etter examen artium ved Sydneshaugen skole studerte han filologi ved Universitetet i Oslo og ble i 1966 cand. philol. med fagene engelsk, allmenn litteraturvitenskap og russisk, med en hovedoppgave om novelleforfatteren Vsevolod Garsjin (1855–1888). Han studerte også polsk, i Warszawa i 1967–1968.

Under hovedfagsstudiet hadde han et stipendieopphold ved Leningrads universitet, og i 1967–1968 studerte han polsk i Warszawa. Han hadde senere flere kortere studieopphold i Øst-Europa. I 1967–1972 var han stipendiat i russisk ved Universitetet i Bergen, 1972–1974 kinosjef i Stavanger, 1976–1977 amanuensis i filmkunnskap ved Møre og Romsdal DH, 1977–1978 planlegningskonsulent ved Telemark DH. I 1972–1974 ga han også undervisning i engelsk og russisk ved Bergen katedralskole. I 1978 ble han så ansatt som universitetsbibliotekar, senere førstebibliotekar, ved Universitetet i Tromsø, en stilling han innehadde til han gikk av med pensjon. Han var universitetets første biblioteksansatte med utdannelse i slavisk filologi og hadde som hovedansvarsområde russisk og andre mer eller mindre nærstående språk.

Brodal begynte tidlig å oversette. Alt i 1963 kom Isaak Babels roman Rytterarméen på Gyldendal, men så gikk det mange år før samlinger med russisk og polsk lyrikk dukket opp hos Solum, som hadde lagt merke til Brodals store poetiske talent. Den første av disse het Ubebodde øyer (1974) og presenterer norske versjoner av 32 av Robert Rozjdestvenskijs  (1932–1994) dikt. I 1977 kom så Den trekantede pære med det samme antall dikt av Andrej Voznesenskij (1933–2010); dermed hadde Bodal gitt fyldige presentasjoner av to ledende russiske lyrikere fra «tøværet» i sovjetisk kultur (lettelsene etter Stalins død). Et utvalg som favner videre både i tid og tematikk kom med samlingen Raketter og bondekjerrer i 1982. Tittelen er hentet fra Jevgenij Jevtusjenko (1933–2017), og dermed er hele trespannet av prominente «tøværs»-poeter presentert. Men denne samlingen inneholder mer enn «tøværs»-poesi, den begynner med sovjettidens tidligste poeter, Majakovskij og Pasternak, og ender med Brodskij. Et fyldig panorama over periodens lyrikk fra begynnelse til slutt, i alt 56 dikt av 22 forfattere.

Med samlingen Passasjér (1978) kommer så polske lyrikere til orde: Jerzy Harasymovicz (1933–1999) og Adam Wazyk (1905–1982), sammen med russerne Voznesenskij, Jevtusjenko og Julij Daniel (1925–1988) samt tyskeren Reiner Kunze (f. 1933). I 1980 følger Mosaikk, en ny samling polsk lyrikk, denne gang med vers av seks polske diktere. Den fyldigste samling polsk lyrikk kommer imidlertid i Barn av Europa (1983), som inneholder 87 dikt av 19 forfattere, blant dem nobelprisvinneren Czeslaw Milocz med 11 dikt, også det som Brodal har satt som navn på hele samlingen. I 1988 kom endelig hans norske versjon av Karol Wojtylas (pave Johannes Paul IIs) Sangen om den skjulte Gud (Solum). Om denne samlingen forteller Knut Endre Solum:

Jan Brodal og jeg fikk en privat samtale med paven. Det ble et stort øyeblikk.  Paven spurte Jan Brodal konkret om hvordan han som gjendikter hadde forholdt seg til noen av diktene, som måtte være en stor utfordring å gjendikte til norsk. Denne samtalen skjedde til Jan Brodals store glede på polsk, og det var tydelig på deres smil at de hadde god kontakt! Karol Wojtyła var en stor lyriker, og derfor kunne han forstå de utfordringer en gjendikter må forholde seg til.[1]

Jan Brodal startet som romanoversetter, men ikke før i 1990-årene er han tilbake på sitt gamle felt, først med polsk prosa. I 1990 kom Pawel Huelles (1957–2023) roman Hvem var Dawid Weiser? på Gyldendal, og omtrent samtidig begynner en rekke romanoversettelser for Cappelen: Andrzej Szczypiorskis (1924–2000) Begynnelsen (1990), dernest samme forfatters En messe for byen Arras (1991) og De gikk forbi Emmaus (1993). En snartur inn i en annen genre og et annet forlag (Aschehoug) er reportasjeboken Fotballkrigen (1992) av Ryszard Kapuscinski. Året etter er han imidlertid tilbake i romanens trygge havn med Tsjingiz Ajtmatovs Dsjengis-khans hvite sky på Tiden og Dostojevskijs Forbrytelse og straff på Solum. (Denne siste utgivelsen er fyldigere behandlet i leksikonets artikkel om Ivar Digernes.)

Jan Brodals karriere som romanoversetter avsluttes med de to polske romanene Madame (2002) av Antoni Libera (f. 1949) på Gyldendal og Heksenes datter (2003) av Dorota Tarakowska (1938–2004) på bergensforlaget Eide. Men hans hovedinnsats for polsk prosadiktning er den fyldige novelleantologien Polen forteller, som De norske Bokklubbene utga i 1991. I den er 56 forfattere representert med til sammen 65 fortellinger, de aller fleste komplette. Her er Jan Brodal ikke bare redaktør, men også hovedoversetter og forfatter av innledninger til de enkelte forfattere og til samlingen som helhet – et bredt utsyn over polsk kultur i det 19. og 20. århundre. Blant annet for dette belønnet Polen sin norske «kulturambassadør» med ridderkorset av landets fortjenstorden. Fra norsk side er han blitt belønnet med en pris fra Riksmålsforbundet (1983).

Jan Brodals oversettervirksomhet er mangfoldig, men om prosaen nok teller de fleste sider, er det poesien som utgjør sentrum. Det er også den som åpner hans egen dikteråre; samlingene Passasjér, Raketter og bondekjerrer og Barn av Europa inneholder også store partier av Brodals egen lyrikk – i tema og versteknikk ikke så ulike gjendiktningene (som ventelig kunne være).

Både Brodals oversettelsesvirke og hans essayistikk dreier seg om det 20. århundres moderne – eller modernistiske – litteratur, med de krav den setter til gjengivelse på norsk. Her er ikke enderim og fast metrum sikre holdepunkter, og oversetteren blir i særlig høy grad en meddikter. Hvordan Brodal løser denne oppgaven, kan demonstreres ved hans gjengivelse av Voznesenskijs berømte dikt «Goya», som har opplevd den sjeldne skjebne å bli oversatt til norsk minst tre ganger. For å vurdere disse tre versjonene hjelper det et stykke på vei å se dem i sammenheng med originalen i transkribert form:

Ja – Goija!
Glaznicy voronok mne vykleval vorog
sletaja na pole nagoe.

Ja – gore.

Ja – golos
Vojny, gorodov golovni
na snegu sorok pervogo goda.

Ja – golod.

Ja – gorlo
Povešennoj baby, ć’e telo, kak kolokol
bilo nad ploščad’ju goloj …

Ja – Gojja!

O grozdi
Vozmezd’ja! Vzvil zalpom na Zapad –
ja pepel nezvanogo gostja!

I v memorial’noe nebo vbil krepkie zvezdy –

Kak gvozdi.

Ja – Gojja.

Det er ikke ofte en og samme tekst ses oversatt på tre så forskjellige måter. Én ting er at det her dreier seg om poesi (vers), en annen at originalen rommer mer eller mindre åpenbare hentydninger til bestemte kulturelle forhold og endelig at effekten er bygget opp rundt gjentagelser av stavelsen go- og andre kombinasjoner med g-. Helena Krag er den eneste som forsøker å bygge videre på g-momentet, mens Brodal sikter mot patos ved å benytte arkaisk nynorsk, stavrim (ikke bare på g-) og sagalignende sammensatte ord.

Et glimt av Brodal som prosaoversetter gir et lite avsnitt fra Rytterarméen, som kom i Marit Bjerkengs oversettelse 60 år etter Brodals versjon.

Begge oversettere gjengir det aktuelle saksforhold korrekt, men løser problemene i den «defekte» russiske syntaksen på ulik vis (den fiktive forfatter er en ikke særlig skrivevant «revolusjonens soldat»). En tilnærmet ordrett gjengivelse av slutten vil bli: «[…] men på grunn av jernbanen er det helt umulig å reise, så fortjener virkelig ikke jeg, kjære kosakker, noe fra dere?» Men en slik setning kan neppe bys en norsk leser, så begge har utvidet og tydeliggjort originalens syntaks – hver på sin måte.

Jan Brodal var en meget velinformert og aktiv formidler og kommentator av østeuropeisk kultur, men mot slutten av livet sviktet helsen. Som barn hadde han hatt poliomyelitt, og i alderdommen viste senvirkningene seg. I januar 2019 flyttet han og hans hustru Inger Haugland til hennes hjemsted Austevoll, hvor han døde den 15. november 2020.

Erik Egeberg