Anne-Marie Smith var en særdeles aktiv oversetter som i løpet av sitt yrkesliv oversatte i hvert fall 127 bøker, fra engelsk, svensk og tysk. Hun skal også ha vært innom det nederlandske, men da i kortere sakprosatekster. Smith var en dreven, profesjonell, usnobbete og ikke minst allsidig oversetter, som påtok seg oppdrag av mange slag. Hun virket innen et vidt spekter av sjangre, for voksne, ungdom og barn, sakprosa og skjønnlitteratur. Av de mer sentrale titler hun oversatte kan nevnes historien om Christiane F, som på norsk fikk tittelen Å være ung er for jævlig, og Jean M. Auels populære serie om jenta Ayla som vokser opp blant neandertalere.

Født i Christiania
Anne-Marie Smith ble født som Anne-Marie Ringdal i Christiania den 6. juni 1924, like ved oksestatuen på Torshov.[1] Hun hadde fire søsken, hvorav den yngste ble operasangerinne, utdannet i Wien. Etter at faren, som var lege, hadde tjent en god slump på aksjer i avisen Vårt Land, flyttet familien til en diger villa med tilsvarende stor tomt på Gulleråsen. Hun gikk på Slemdal skole, og visste tidlig at hun ville utdanne seg videre.

På Oslo katedralskole traff hun Jon-Hjalmar Smith. Det ble et par av dem, og de delte en sterk interesse for språk. Han var året yngre enn henne, født i 1925, det året Christiania igjen tok navnet Oslo. Selv om de ble født i samme by, spøkte de om at de hadde ulike fødebyer i passet. De to skulle senere gifte seg og få de to sønnene, Einar og Jon Alfred.

Etter artium fortsatte Smith på et sekretærkurs i siste halvdel av 1940-tallet. Noen videre utdanning ble det ikke. Ektemannen utdannet seg til journalist, og skulle etter hvert skaffe seg en solid anseelse innad i norsk presse.

Bonn
I 1954 ble Jon-Hjalmar Smith ansatt som Dagbladets Tysklands-korrespondent, noe som skulle vare helt frem til 1978. Familien på fire bosatte seg i Bonn, som i disse årene, under den kalde krigen, var vesttysk hovedstad. Bonn var småbyen som på begynnelsen av 1950-tallet hadde drøye 200 000 innbyggere, et antall som steg til over 300 000 på 1960-tallet, som følge av den politiske betydningen byen fikk. Som midlertidig hovedstad huset byen en mengde ambassader, størst var den amerikanske. På et tidspunkt ble det anslått at det var rundt 300 ansatte bare der. I ettertid skulle det vise seg at de fleste rapporterte direkte til CIA-hovedkvarteret. Ambassadeområdet var en egen stor amerikansk grend med kino, kirke, klubb, etc. Anne-Marie Smith ble raskt en del av byens internasjonale miljø, med lunsjer på ambassadene – en gang med norsk hummer fløyet inn for anledningen – og møter og klubber.

Etter at de flyttet tilbake til Norge i 1978 ønsket Anne-Marie Smith seg ut i arbeidslivet. Hun begynte å ale opp hunderasen leonberger, i en tid da denne rasen var forholdsvis ukjent i Norge. Dette var et arbeide som var både tidkrevende og innbringende, og som involverte hele familien.

Oversetteren Anne-Marie Smith
Men Smith ønsket også å dra nytte av sekretærutdanningen og språkkunnskapene. Hun tok kontakt med Aschehoug forlag, og det aller første oversetteroppdraget hennes ble Rosa: Historien om Rosa Luxemburg og hennes samtid av den tyske forfatteren Fredrik Hetmann. Boka ble utgitt i 1979.

Også oversettergjerningen skulle bli noe som engasjerte hele familien. Ektemannen Jon-Hjalmar Smith fant frem sin journalistiske rødblyant og formante henne til å ta seg mye større frihet når det gjaldt overføringen fra den tyske syntaksen. Senere skulle de to samoversette flere bøker, og visse titler bidro i tillegg yngstesønnen Jon Alfred til.

Etter denne første utgivelsen kom det en jevn rekke med oversettelser signert Anne-Marie Smith. Samme år, altså fortsatt i 1979, oversatte Smith nok en tysk sakprosatittel, Mannen som hadde Hitler i sin makt.[2]

Etter hvert utvidet hun repertoaret sitt og oversatte også skjønnlitteratur fra engelsk. Den første boka var For Mike's skyld av Janet Dailey. Dette var bok nummer 45 i en svært populær bokserie, kalt Harlekin-bøkene. Serien eksisterer fortsatt, nå under navnet Harlequin, med sjangerbestemmelsen «Feelgood-bøker». Redaktørene av denne type litteratur, gjerne nedsettende kalt husmor-romaner, ga ofte oversetterne beskjed om å kutte en del adjektiver hvis det ble for blomstrende. Ting som var ubehagelige eller vanskelige skulle også bort. Oppdraget kunne også ofte være å forkorte. Bøkene ble trykket på ark à 16 boksider, og hvis oversettelsen ikke gikk opp i 16-gangeren, strøk man av økonomiske grunner.

Wir Kinder vom Bahnhof Zoo
En av de mest leste bøker i Norge i 1979 var historien om Christiane Fs selvopplevde opplevelser i rusmiljøet i Vest-Berlin. Boka var ført til pennen av to journalister fra magasinet Stern, og på tysk var tittelen Wir Kinder vom Bahnhof Zoo.[3] Da den kom på norsk i 1980 i Smiths oversettelse, bar den tittelen Å være ung er for jævlig, og følgende «blurb» på bokomslaget fanget utmerket essensen i boka:

12 år – hasj og piller
13 år – heroinavhengig og prostituert
15 år – på vei tilbake til livet

Fortellingen om Christiane F traff verden som en bombe, og ble ikke mindre berømt da boka ble filmatisert med David Bowie i en sentral scene noen år etter. Filmen fikk for øvrig den mindre dramatiske tittelen Vi barna fra Bahnhof Zoo. For oversetteren må bokas gatespråk og rusterminologi ha vært en stor utfordring. Anne-Marie Smith var 55 år da hun fikk i oppdrag å gjengi språk og vendinger til en gatesmart 15 år gammel junkie. Det må ha vært et særdeles utfordrende oppdrag. Slang og sjargong er en krevende øvelse, og det å skulle gjenskape Berlin-lingo anno 1979 må ha vært til å rive seg i håret av.

Slik lyder en passasje i den tyske originalen, direkte inne der unge Christiane treffer igjen ekskjæresten, helgen etter at hun har prøvd heroin for første gang:

Am Wochenende, nach meinem ersten H-Snief, traf ich Detlev am Sound. Er haute mich sofort an: „Du hast ja wahnsinnig Schieße gebaut. Du bist verrückt geworden.“ Er hatte von Astrid schon gehört, dass ich gesnieft hatte.

Ich sagte ihm: „Sei du doch ruhig, Alter. Du hast damit angefangen und bist jetzt schon ein richtiger Fixer. So weit kommt das bei mir sowieso nicht.“

Detlef konnte darauf nichts sagen. Er war sowieso nicht gut drauf. Er war nicht auf Turkey, denn er war noch nicht körperlich abhängig. Aber er war wahnsinnig schussgeil. Er sagte mir schließlich, dass er keine Kohle habe und gern ein bisschen Dope kaufen würde.

Ich sagte: „Siehst du, Alter.“ Und dann machte ich ihm den Vorschlag, dass wir zusammen Geld für Dope schlauchen. Er war einverstanden, obwohl er ja wissen musste, worauf das hinauslief. Ich schlauchte in zwanzig Minuten vor dem Sound 20 Mark zusammen. Detlef hatte sehr weniger. Aber er reichte für uns beide, denn wir wurden ha noch von einer sehr kleinen Dosis angetörnt. Wir diskutierten erst gar nicht mehr darüber, dass ich was abbekam. Das war einfach klar. Detlef setzte sich an diesem Abend seinen Druck und ich bekam meinen Snief. Es war also nichts aus meinem unbestimmten Vorsatz geworden, erst in vier Wochen wieder mal H zu probieren. (s. 97)

På norsk, i Smiths oversettelse, lyder disse avsnittene:

Helgen etter at jeg hadde sniffet H for første gang, traff jeg Detlef på Sound. Han gikk rett løs på meg: «Du er spik spenna gæern.» Astrid hadde fortalt ham om det som hadde skjedd.

 Jeg svarte: «Du kan bare holde kjeft. Det var du som begynte, og nå er du en riktig junker. Så langt skal ikke jeg drive det.»

Det kunne han ikke si noe til. Han hadde ikke nådd noia-stadiet ennå, for han var ikke fysisk avhengig. Men psykisk var han allerede avhengig. Til sist sa han at han at han ikke hadde penger, men at han gjerne ville fikse stoff.

«Der kan du se,» sa jeg, og så foreslo jeg at vi skulle skrape sammen noe, begge to. Han var enig, enda han måtte vite hva det ville føre til. På 20 minutter hadde jeg fått tak i 20 mark. Detlef hadde mye mindre. Men det klarte seg for oss begge, for foreløpig trengte vi ikke store mengder. Detlef satte sprøyte, og jeg sniffa. Det ble altså ikke til noe, det jeg hadde satt meg fore, at jeg skulle vente fire uker før jeg prøvde H igjen. (58)

Her ser vi at teksten er forkortet. småord er borte, det kule kallenavnet «Alter» for eksempel. Men andre ting som er fjernet, kan ha forsvunnet fordi det var innovative ord og begreper som ikke sto i den tysk-norske ordboken. Og som heller ikke er å oppdrive i dagens ordbøker, nå etter at internett har gjort oversetterjobben uendelig mye enklere. En setning som: «Aber er war wahnsinnig schussgeil.» er borte. Men hva skal man oversette schussgeil med? KI foreslår "Men han var helt gal etter skytevåpen." En mer rimelig tolkning er selvsagt at han er desperat etter å skyte/sette en sprøyte, men hvordan å uttrykke det på 1980-norsk?

Å være ung er for jævlig
Det mest påfallende med den norske versjonen er altså hvor mye kortere den er. I originalboka er det 368 sider og i den norske utgaven bare 244. Det trenger ikke nødvendigvis å bety noe, fordi fontstørrelse og satsspeil kan variere, men ved nærmere sjekk viser det seg å stemme. Hvorvidt dette skyldes den førnevnte Harlekinmetoden, eller at Aschehoug forlag og/eller oversetteren ønsket å kutte, vil vi aldri få vite.

Et eksempel på en slik forkortelse er følgende:

Detlef und ich waren wieder zusammen. Es war, als wären wir nie getrennt gewesen. Keiner sprach über die Wochen, in denen wir aneinander vorbeigegangen waren im Sound. Es war wieder so schön wie an dem Sonntag, an dem ich für Detlef gekocht hatte und wir beide dann zusammen Mittag gegessen hatten. Ich war, glaube ich, glücklich darüber, wie es gekommen war. Hätte ich kein H probiert, wäre ich nie wieder mit Detlef zusammengekommen.

På norsk lyder det:

Nå var Detlef og jeg sammen på ny. Det var som om vi aldri hadde vært fra hverandre. Jeg tror jeg innerst inne var glad for at jeg hadde prøvd H, for ellers hadde jeg aldri blitt sammen med Detlef igjen. (59)

Her er mye fjernet, og neppe fordi det inneholdt uoversettelig rusterminologi. Det er heller ting som ville tilføyd teksten noe litt positivt. Nemlig (i undertegnedes oversettelse): Ingen snakket om de ukene vi hadde gått rett forbi hverandre på Sound. Det var like fint igjen som den søndagen jeg lagde mat til Detlef, og vi spiste lunsj sammen.

Et annet sted står det:

Mein Unterbewusstsein glaubte diese Lügen wahrscheinlich nicht. Wenn mich jemand auf H ansprach, rastete ich aus. Ich brüllte rum und schrie „abhauen“. Wie nach dem ersten Snief, als Astrid mich anmachte. Und ich begann alle Mädchen in meiner Alter zu hassen, denen ich ansah, dass sie auf dem gleichen Weg waren wie ich. Ich machte sie in der U-Bahn und im Sound aus, die kleinen Hasch- und Trip-Probierinnen, die sich schon so anzuziehen versuchten wie Fixerbräute, die zwölf- und dreizehnjährigen Trebegängerinnen, die im Sound rumlungerten. Ich sagte mir immer: „Das miese kleine Stück landet beim H.“ Obwohl ich sonst sehr ausglichen war, machten mich dieser. Mädchen richtig aggressiv. Ich hasste sie echt. Ich kam damals nie darauf, dass ich mich eigentlich selber hasste.

Hele dette avsnittet er sterkt forkortet og en del utfordrende slang er borte:

Egentlig trodde jeg vel ikke på dem. Det var vel derfor jeg eksploderte når noen snakket til meg om H. Og jeg begynte å hate alle jenter i min alder som holdt på som jeg. Jeg skjønte ikke at det egentlig var meg selv jeg hatet. (59)

I avsnittet der de to trettenåringene, Babsi og venninnen ankommer diskoteket Sound er hele dette avsnittet fjernet: «Sie kannten auch Richie, die Küchenchef vom Sound. Der war der einzig Ältere des Sound-Angestellten, schon so Ende dreißig. Der stand auf Mädchen dieser Altersklasse. So der gute Onkel aller Trebegängerinnen.» På norsk kunne det stått at de også kjente Richie, kjøkkensjefen på Sound. Han var den eneste eldre av de ansatte på Sound, i slutten av trettiårene. Han likte jenter i den aldersgruppen. Altså den gode onkelen til alle ... Trebegängerinnen. Begrepet Trebegängerinnen er vrient. Ordnett har det ikke. Chat GPT forslår «stamgjester», og deretter «vandrersker», og omsider «ungdom som henger». Slikt var garantert vanskeligere å oversette i tiden før internett.

For å gjøre det enklere for den norske leseren har forlaget satt inn en del forklarende fotnoter. Eksempler kan være:

Subnarkoman: Den sprøytenarkomanes betegnelse på en som ikke går på sprøyter.
Horse: Brukes om sterk heroin fra Thailand, 60—80%.
Hekta: Avhengig.
Noia (her): Turkey, abstinenssymptomer.

Det er ingen tvil om at Anne-Marie Smith fikk et særdeles krevende oppdrag da hun skulle gi Christiane F en norsk stemme. Boka ble øyeblikkelig en klassiker, og ble mye brukt i skolen som skremselspropaganda. Boka ble også flittig anmeldt, men kun VGs anmelder, Aase Frostad Fasting, trakk frem oversettelsen: «(...) til norsk ved Anne-Marie Smith som har bevart den muntlige formen som bidrar til å gjøre boken meget engasjerende.»[4]

Jordens barn
Jean M. Auel, hvis etternavn skal uttales som det engelske ordet for ugle, «owl», hadde også stor suksess blant norske boklesere, med sin serie kalt Jordens barn, om steinalder- og Cro-Magnon-jenta Ayla som vokser opp blant neandertalere. Hulebjørnens klan kom på norsk i 1985 i Simon Helgesens oversettelse. Han sto også for bok 2. Tredje bok i serien ble oversatt av Karin Henderson. Men fra og den fjerde boka, Steppevandringen i 1990, overtok Anne-Marie Smith tastaturet. Klippehulens folk kom i 2002.

Slik lyder åpningsavsnittet i originalen The shelters of stone

People were gathering on the limestone ledge, looking down on them, warily. No one made a gesture of welcome, and some held spears in positions of readiness if not actual threat. The young woman could almost feel their edgy fear. She watched from the bottom of the paths as more people crowded together on the ledge, staring down, many more than she though there would be. She had seen the reluctance to greet them from other people they had met on their Journey. It’s not just them, she told herself, it’s always that way in the beginning, but she felt uneasy.

The tall man jumped down from the back of the young stallion. He was neither reluctant nor uneasy, but he hesitated for a moment, holding the stallion’s halter rope. He turned around and notices that she was hanging back. “Ayla, will you hold Racer’s rope? He seems nervous,” he said, then looking up at the ledge. “I guess they do too.”

She nodded, lifted her leg over, slid down from the mare’s back, and took the rope. In addition to the tension of seeing strange people, the young brown horse was still agitated around his dam. She was no longer in heat, but residual odors from her encounter with the herd stallion still clung. Ayla held the halter rope of the brown male close, but gave the dun-yellow mare a long lead, and stood between them.[5]

I Klippehulens folk oversetter Anne-Marie Smith dette med språklig eleganse:

Folk samlet seg på kalksteinshyllen og så urolig ned på dem. Ingen gjorde tegn og hilste dem velkommen, og noen holdt spydet klart, selv om det ikke var direkte truende. Den unge kvinnen kunne nesten føle hvor redde de var. Hun kikket opp på dem nede fra stien mens flere mennesker samlet seg oppe på steinhyllene og stirret ned. Det var mange flere enn hun hadde trodd det ville være. Hun hadde sett at andre mennesker de hadde møtt på reisen, nølte med å hilse dem. «Det er ikke bare dem, det er alltid sånn i begynnelsen,» sa hun til seg selv, men hun følte seg urolig.

Den høye mannen hoppet ned fra ryggen på den unge hingsten. Han verken nølte eller følte seg urolig, men han ventet et lite øyeblikk mens han holdt hesten i tøylene. Så snudde han seg og la merke til at Ayla sto lenger nede. «Ayla, vil du holde Racers tøyler? Han er nervøs,» sa han. Så kikket han opp på hyllen. «Det tror jeg nok de der oppe er også.»

Hun nikket, slengte benet over, gled ned fra hoppa og tok tøylene. Den unge, brune hesten ble anspent av å se så mange mennesker, men han var også opphisset ved å være i nærheten av moren sin. Hun var ikke brunstig lenger, men lukten etter møtet med den ville hingsten de hadde truffet, hang fremdeles ved henne. Ayla holdt tøylene hans tett inntil seg, men ga lange tøyler til den grå og gule hoppa, og så stilte hun seg mellom dem.[6]

Her er det utmerket match mellom forfatter og oversetter, noe som også gjenspeiles i at Anne-Marie Smith ga sin store leonberger-tispe navnet Ayla. Mens hun var i gang med å oversette Klippehulens folk, brakk hun under et hytteopphold noen knokler i hånden. Sønnen Jon Alfred kjørte henne de 25 kilometerne til Kristiansand sykehus, uten førerkort. Med skadet hånd, ble hun nødt til å lese inn den engelske teksten på norsk på bånd. Disse små kassettene ble levert til Norsk Oversetterforenings daværende sekretær Liv Gudmundstuen, som deretter tastet inn teksten på PC hjemme. «Hadde kveldsjobb hele høsten 2001 med ‘Klippehulens folk’. Dette er et meget hyggelig minne fra tiden i NO!» forteller Gudmundstuen.[7]

Sorti
Anne-Marie Smith oversatte en solid mengde bøker. Veldig mange av dem var faglitterære titler innen selvhjelp, medisin, historie og biografier. For sin eminente og langvarige innsats mottok hun i 2008 Oversetterforeningens hedersutmerkelse, Hieronymusdiplomet. Ifølge foreningens statuetter er denne æren «en utmerkelse for fortjenstfull innsats, enten gjennom stor produksjon, langt slit, glødende interesse for oversetterkollegiet eller annen høyverdig og likeverdig innsats. Diplomet skal ikke konkurrere med foreningens øvrige æresbevisninger, men være et supplement til disse».[8]

Anne-Marie Smith holdt fanen høyt, og oversatte helt frem til 2006. Hun døde 24. juli 2013, litt over 89 år gammel.

Cecilie Winger