Hans Brekke var journalist og oversetter og oversatte romaner og sakprosa, fra engelsk, tysk, fransk, italiensk og svensk. Han jobbet særlig for billigbokforlagene Bibliothek for de tusen hjem og Narvesen Kioskkompagni, og var åpenbart opptatt av folkeopplysning. Han var dessuten ikke redd for å ta til motmæle verken på egne eller andres vegne: Brekke var den første norske oversetter til å ta sin forlegger for retten og, i 1901, få sine gjenbruksrettigheter bekreftet av Høyesterett.

Hans Peter Brekke ble født på Brekke i Ørsta 31. desember 1859 som sønn av gårdbruker Hans Henriksen Brekke og Nille Karine Paulsdatter. Han begynte tidlig å lære seg fremmedspråk og forteller selv om sine språkstudier i studentårboken fra 1878: «Under opvæksten og i konfirmationsalderen havde jeg privat information af forskjellige i levende sprog, som jeg læste videre paa egen haand».[1] Etter konfirmasjonen fikk han to års undervisning ved tidligere sogneprest Erik Olsens «studentfabrikk» i Kvinnherad, før han i 1877 reiste til Kristiania og tok examen artium i 1878. Våren 1879 avla han «andeneksamen» (examen philosophicum) og begynte deretter å studere ved universitetet. Han studerte både naturvitenskap og språklige emner, og fulgte i seks semestre Jens Liebleins forelesninger i gammelegyptisk – iblant som eneste elev.

I 1879 gikk han inn som medarbeider for Norsk Haandlexikon for almennyttige Kundskaber, hvor han står oppført som «Kand. philos». Etter to år der ble han hyrt inn som journalist i Dagbladet og ble et års tid senere ansatt i Verdens Gang.^[2] Han var i to år (1903–1904) redaktør for almanakken For Alle, som i hans redaksjonsperiode ble utvidet til å inneholde flere artikler av mer allmenn interesse enn tidligere.^[3] 1903-utgaven vitner om en redaktør med en klart folkeopplysende agenda. Den skal ha inneholdt:

Afhandlinger om Hønsehold, om Sydafrika efter Krigen, om Gnist–telegrafi, Seilads, Statuer i Norge, Verdens vigtigste Havne, Schak, Presseforeninger, Amatørfotograferinger, Signalisering tilsjøs, Vinter-drivning af Blomsterløg m. m.^[4]

Hans første bokutgivelse var ikke en oversettelse, men Fuldmagts- og Valgkjendelser af Storthingene 1814–1885, utgitt av Huseby & Ko. limit., en trykksak som ifølge Dagbladet var en «referatmæssig oversigt over de af Storthinget trufne Kjendelser samt Motiveringen for disse», og Brekke skal ha utmerket seg nettopp som referent.[5] Bjørnson skal en gang ha bemerket at han i Brekkes referater formulerte seg bedre enn han klarte å gjøre på egen hånd.^[6]

Brekke var dessuten et foreningsmenneske og hadde gjentatte verv i flere foreninger. Ikke minst ble han valgt inn i styret i Tjenestepigernes Særlag i 1891, da de fant ut at de trengte noen menn i styret for å få fart i arbeidet for å bedre tjenestejentenes kår.[7] Fra 1898 satt han i «direksjonen» i Norske Journalisters Pensions- og Hjælpeforening (også kalt Understøttelses- og Sygehjelpsforeningen). Han var også medlem av Venstres presseforening (1896) og var i årene 1900–1902 formann i Kristiania Journalistklub. I 1899 mottok han journalistklubbens aller første reisestipend, finansiert av Narvesens Kioskkompani, til en studiereise til Verdensutstillingen i Paris.

Brekke giftet seg i 1886 med Laura Johanne Nagel (f. 25.6.1860–dødsår ukjent). De fikk ingen barn.

Oversetter for de tusen hjem
Omtrent samtidig med at han giftet seg, tok han sine første oppdrag som oversetter. Han første oversettelse var Samfundsspørgsmaal av Henry George, en amerikansk politiker og samfunnsreformator, utgitt av Huseby & Co i 1886. Her overtok Brekke en allerede påbegynt oversettelse, som den opprinnelige oversetteren ikke hadde tid til å fullføre.[8] Forfatteren, Henry George, var en forkjemper for skattlegging av såkalt «ground rent», et begrep som på 2020-tallet fikk ny aktualitet i norsk samfunnsliv i forbindelse med innføringen av grunnrenteskatt på havbruk. I Brekkes oversettelse, som høstet en god del lovord, oversettes dette begrepet stort sett med «jordrente», men også «jordavgift»  brukes, og også – men bare to ganger – «grundrente». Men Brekke kan neppe lastes for at det er dette siste begrepet vi nå er belemret med på norsk, enda så misvisende det måtte være. Og allerede i denne oversettelsen kan vi ane både forleggerens og oversetterens radikale grunnsyn:

Maa vi derfor finde os i uligheden, maa vi derfor finde os i, at nogle monopoliserer, hvad der er alles fælles arvedel? Aldeles ikke … Alt hvad man behøver at gjøre, er at tage jordrenten til indtægt for det offentlige.[9]

Samtidig med at denne oversettelsen kom ut, var Brekke allerede i gang med flere skjønnlitterære oversettelser for trelasthandler og Venstre-mann Johan Sørensens store formidlingsprosjekt, forlaget Bibliothek for de Tusen Hjem. Her skulle det utgis kvalitetslitteratur til en billig penge, beregnet på de mindre bemidlede. Det var Olaf Huseby, forlegger av Samfundsspørsgsmaal, som var initiativtaker til forlaget, mens Sørensen sto for finansieringen, og det var i realiteten han som regjerte i forlaget.[10] Forlaget ble lansert med 27 titler i 1887 og utga til sammen 110 titler i løpet av de årene Sørensen drev det, 92 av dem var oversatt. Av disse oversatte Brekke til sammen elleve.

Som oversetter var Brekke hovedsakelig virksom i to perioder, 1886–1899 og 1904–1911.

Han oversatte både skjønnlitteratur og sakprosa, mest fra engelsk og fransk – fortellinger av Maupassant, Jules Verne og Émile Zola, et historieverk av den britiske historikeren Thomas Macaulay og Hippolyte Taines Napoleon-biografi, men også en roman fra italiensk, Blind kjærlighed av Salvatore Farina. Han sto dessuten bak en norsk-dansk utgivelse av en av den svenske oppdagelsesreisende Sven Hedins skrifter, og må slik kunne sies å ha oversatt også fra svensk. Utgivelsene kjennetegnes av at oversettelsene er fullstendige, ikke forkortet eller tilpasset, og skrevet på norsk, altså ikke dansknorsk, noe som på denne tiden ikke var ukontroversielt.

I den andre perioden oversatte Brekke først og fremst for Narvesens Kioskkompagni. Dette forlaget ble startet av Bertrand Narvesen omtrent samtidig med at Sørensen måtte gi tapt, og hadde et noe lignende formål, nemlig å utgi seriøs litteratur til overkommelig pris til allmuen – i dette tilfelle den togreisende delen av den. Narvesen hadde fått lisens til å selge aviser og blader på landets jernbanestasjoner, men ikke bøker. Derfor startet han sitt eget forlag, Norsk Jernbaneboghandels forlag, senere Narvesens kioskkompani.[11] Her utgas forfattere som Cooper, Dumas, Cervantes, du Maupassant og Marryat «i nye norske oversettelser, med ny rettskrivning», til en krone stykket, og etter hvert bare femti øre.[12] På mange måter kan disse billigseriene sies å ha vært en forløper for bokklubbene når det gjaldt å formidle god litteratur til folket, og begge steder var det primært oversettelsene som bar virksomheten.

For Narvesen oversatte Brekke blant annet Fenimore Coopers Den siste mohikaner, kaptein Marryats Kapergasten og Jules Vernes Den hemmelighetsfulde ø, og igjen utmerker Brekke – og forlaget – seg med å presentere relativt uforkortede utgaver.

Brekkes siste oversettelse var George Ohnets Jernverkseieren, oversatt fra fransk og utgitt i Aschehougs kronebibliotek. Det ble startet i 1911, og var et forsøk på å ta opp konkurransen med Narvesen.[13]

I Aftenpostens Ukens Nytt kan vi tirsdag 13. juni 1911 lese: «Journalist Hans Brekke er efter længere Tids Sygelighed ilørdags afgaat ved Døden af Hjertelammelse». Han blir i ettertid omtalt som en «en Mand, som kunne sine Ting og hadde en fabelagtig Arbeidsevne»,[14] han skal ha vært «en elskværdig og god Kollega, omgjængelig og kameratslig».[15]

Brekke som oversetter
En av Brekkes oversettelser for Bibliothek for de tusen hjem som var med i lanseringsrunden i 1887, var A Christmas Carol av Charles Dickens, som her ble hetende En julesang paa prosa. Dette er altså blant Brekkes aller første skjønnlitterære oversettelser, og den kan gi oss et inntrykk av hva slags oversetter han var. Helt i starten av fortellingen gir Dickens hovedpersonen Scrooge følgende karakteristikk: «a squeezing, wrenching, grasping, scraping, clutching, covetous, old sinner!» Hos Brekke er sju egenskaper blitt til fire: «En havesyg, til sig skrabende, paaholden, gjerrig gammel synder!»[16] Merk også at han har fjernet kommaet før gammel, slik at dette ordet dermed endrer karakter: Da er det ikke lenger ett i rekken av nedsettende ord, men framstår som en ren saksopplysning, han er «en gammel synder», ikke en synder som ikke bare er grådig, men på toppen av det hele også gammel. Men «til sig skrabende» ivaretar likevel noe av bevegelsen i grasping, scraping. Men rytmikken er ikke helt på plass, og han mister det insisterende i de sju gjentakelsene. Når Torstein Bugge Høverstad oversetter samme tekst rundt hundre år senere, finner vi igjen kildetekstens innbitte rytme: «- en karrig, knegen, nidsk, grisk, glupsk, grådig, gammel synder!»,[17] men her er gerundiene gjort til rene adjektiver, og handlingsaspektet er svekket. Det er derimot til de grader beholdt i Henrik Rytters versjon fra 1934: «… skinnet, flådde, grov, skrapte, klorte til seg, den glupske, gamle synderen!»[18]

Om Brekke kanskje ikke helt hadde klart å finjustere sitt gehør på dette tidspunktet, var han allerede da en etterrettelig og habil oversetter. Forlaget reklamerer ofte med at de kan presentere den første fullstendige oversettelsen av et verk, og dette var viktig i en tid da svært mye av det som kom ut, var forkortet, forenklet og bearbeidet. Brekke oversetter gjennomgående alt det som står i originalteksten, verken mer eller mindre. Han er kanskje ikke den mest sprelske av oversettere, men grundig og nøyaktig.

Fra hans andre periode som oversetter, rundt tjue år senere, finner vi Jules Vernes Den hemmelighetsfulde ø, og her får vi en indikasjon på at Brekke ikke har tapt sin grundighet. Boken slutter som følger:

Là, enfin, tous furent heureux, unis dans le présent comme ils l’avaient été dans le passé; mais jamais ils ne devaient oublier cette île, sur laquelle ils étaient arrivés, pauvres et nus, cette île qui, pendant quatre ans, avait suffi à leurs besoins, et dont il ne restait plus qu’un morceau de granit battu par les lames du Pacifique, tombe de celui qui fut le capitaine Nemo![19]

Brekke gjengir dette slik:

Der levde de alle lykkelig forenet i nutid, som de hadde været i fortid, men aldrig glemte de den ø, hvorhen de var kommet fattige og blottet for alt, den ø, som i fire år hadde tilfredsstillet alle deres behov, og hvorav der nu kun var tilbake et stykke granit, kaptein Nemos gravhaug, beskylt av det Stille Havs bølger.[20]

Vi kan sammenligne dette med to andre oversettelser, en fra 1949 og en fra 2018. Først Haakon Halvorsen:

Her var de lykkelige, ubrytelige i sitt samhold slik som de alltid hadde vært. Men aldri kunne de glemme den øya de var kommet til i største nød, og som hadde skaffet dem det de trengte i fire år, denne øya som det nå bare var en granittklippe i Stillehavet igjen av, gravsteinen over kaptein Nemos grav.[21]

Her ser vi en tendens til forenkling og stilendring, mens i 2018, med vår tids antatt nye krav til etterrettelighet, oversetter Steinar Lone det slik:

Der ble de alle til slutt lykkelige, sammen i nåtida slik de hadde vært sammen i fortida, men aldri skulle de komme til å glemme denne øya som de var kommet til, fattige og nakne, denne øya som i fire år hadde oppfylt deres behov, og som det ikke var mer igjen av enn et stykke granitt som Stillehavets bølger slo mot, graven til han som hadde vært kaptein Nemo![22]

Brekke og Lone er her påfallende like, trass i den relativt store avstanden i tid og språknorm, og begge ivaretar foreleggets oppbygging, den sammenkjedede opphopningen av innskudd. Lone bibeholder dessuten slutten, og lar kaptein Nemo komme som et klimaks, endog med utropstegnet intakt: «graven til han som hadde vært kaptein Nemo!», mens den glipper for Brekke. En indikasjon på stilen kan for øvrig være at mens Verne bruker 10 kommaer, har Brekke 8, Lone 6 og Halvorsen 4. Halvorsen gjør teksten mer norsk ved hjelp av relativsetninger og sidestilte hovedsetninger, mens Brekkes syntaks ligger nærmest Vernes.

Bushido: Japans Sjæl
En av Hans Brekkes oversettelser skiller seg ut blant de amerikanske, britiske og franske romanene og de historiske biografiene han ellers arbeidet med, nemlig sakprosautgivelsen Bushido: Japans Sjæl som kom på norsk i 1905. Boken, som er skrevet av japaneren Inazō Nitobe, er interessant fordi den viser de mange ulike veier en tekst kan ta før den kommer i bokform på norsk. Den er også et godt eksempel på hvordan en bok kan får en virkningshistorie som avviker sterkt fra intensjonen.

Nitobes erklærte selv hva som var hans formål med boken:

Jeg skrev Bushido for … utenlandske lesere, for de synes å mene at japanerne er et særdeles merkelig folkeslag. Jeg ville vise at de ikke er så annerledes, at du kan finne lignende tanker … til og med i Vesten … og at det ikke finnes noe Øst eller Vest når det gjelder mennesker.^⁠[23]

Noe av det meste slående med Bushido er da også de mange vestlige referansene, som Nitobe benytter i sin argumentasjon for at den japanske kulturen befinner seg på samme høye kulturelle nivå som vestlige kulturer.

Boken fikk imidlertid en ganske annen virkningshistorie. Den ble lest som en orientaliserende skildring av de gamle samurai-idealene, som ble oppfattet som innbegrepet på Japans «sjel», og som en redegjørelse for hvor unike japanerne er, hvor annerledes fra menneskene i Vesten. Boken er blitt sterkt kritisert og står for mange som det fremste eksempelet på den selv-orientaliseringen som preget mange presentasjoner av japansk kultur på 1900-tallet.[24]

Det dreier seg interessant nok om en bok skrevet for et vestlig publikum, på engelsk, og utgitt samtidig både i New York og Tokyo. Ikke desto mindre regnes den både i Japan og Vesten som en japansk bok.^⁠[25] Det ser vi blant annet av beretningen om hvordan boken kom i norske hender:

En herværende offentlig Funktionær skrev i Vaares til den bekjendte japanske Statsmand Marki Ito[26] med Forespørgsel, om der fandtes nogen Værk der indeholdt en Fremstilling af de i Japan gjældende religiøse og moralske Forskrifter. Som Svar fik han tilsendt det her omhandlede Skrift tilligemed et elskværdigt Brev fra Markiens Privatsekretær …[27]

På norsk ble Bushidō utgitt i bokform sommeren 1905, men allerede høsten før, i oktober 1904, hadde et sammendrag av boken gått som føljetong i Dagbladet.[28] Tidspunktet for utgivelsen var neppe tilfeldig: Interessen for Japan var stor på denne tiden. I februar 1904 gikk nemlig japanerne til krig mot Russland med et angrep på Port Arthur. Også i Norge fulgte man spent med på utviklingen, og mange viste beundring for det vesle Japan som sto opp mot det mye mektigere Russland.[29] Dette kan ikke minst ses i sammenheng med at diskusjonen om løsrivelse fra Sverige var på sitt mest intense i denne perioden.

Bushidō ble utgitt på S. & Jul Sørensens forlag. Dette var opprinnelig et boktrykkeri, etablert i 1899, og synes i stor grad å ha trykt bøker for selvpubliserende forfattere, samt i kommisjon for ymse offentlige instanser.[30] Men i dette og noen få andre tilfeller fungerte det også som forlag. Det skulle vært interessant å vite mer om hvem som sto bak denne utgivelsen og hvorvidt Brekke her spilte en rolle som gikk ut over det å være oversetter, men det har ikke vært mulig å finne ut.

Bushido-begrepet var allerede tatt i bruk i flere norske aviser og i minst én bok: I sitt verk om den russisk-japanske krigen, utgitt i 1904–1905, fremholder admiral Jacob Børresen Japan som et eksempel til etterfølgelse også for Norge, og bruker begrepet som overskrift for et kapittel som omhandler japanernes heltemot og dødsforakt, som han altså omtaler som «bushido».^⁠[31]

Teksten er nokså trofast gjengitt på norsk, men er noe forkortet, en del spissfindigheter om det japanske samfunnet er strøket, og likeens en del dikt. Om dette var oversetterens eller utgiverens beslutning, er uvisst. La oss se på et utdrag som viser hvordan Nitobe hele tiden benytter seg av vestlige referanser for å legitimere japansk skikk:

Naar Pigerne ble voxne, fik de Dolke …, der kunde rettes mod deres Angriberes Bryst, eller, hvis det var nødvendigt, mod deres eget. Det sidste var meget ofte Tilfældet; men jeg vil ikke dømme dem strengt. Selv den kristelige Opfatning med sin Afsky for Selvmord vil ikke være haard mod dem, da Pelagi og Domnina, to Selvmordersker, er blevne kanoniserede for sin Renheds og Fromheds Skyld. Naar en japansk Virginia saa sin Kyskhed truet, ventede hun ikke paa sin Faders Dolk. … Det var en skam for hende ikke at kjende den rette Maade at begaa Selvmord paa … [S]aa lidet Anatomi, som hun fik lære, maatte hun dog nøiagtigt kjende det Sted, hvor hun skulde skjære sig i Halsen, hun maatte vide hvorledes hun skulde binde Benene sammen med et Belte, saa at hendes Lig, hvor store hendes Dødspinsler end maatte blive, kunde findes i den anstændigste Stilling … Er ikke en saadan Omsorg værdig den kristne Perpetua eller Vestalinden Cornelia? Jeg ville ikke stille et saadant Spørgsmaal, hvis ikke den paa vore Badeskikke og andre Smaating støttede Misopfatning existerede, at Kyskhed er ukjendt iblandt os.[32]

Her henvender Nitobe seg implisitt til viktoriatidens amerikanere og europeere, som fant særlig to aspekter ved det japanske samfunnet rystende: selvmordet og den likefremme nakenheten.[33]

I Brekkes oversettelse er Nitobes forskjønnende formuleringer som «self-immolation» og «perpetrate self-destruction» nøkternt og adekvat oversatt med «selvmord» og «begå selvmord». Slike valg er gjennomgående og bidrar i noen grad til å gi teksten et mindre høystemt og eksotisk preg på norsk enn på engelsk, selv om Brekkes strategi her muligens også kan karakteriseres som en form for hjemliggjøring.

Aftenposten kaller oversettelsen «smagfuld» og skriver videre: «Literat Hans Brekke har Fortjenesten at have givet os denne Fremstilling af japansk Tænkning i en fortræffelig norsk Oversættelse.»^⁠ Signaturen «–S» i bladet Kysten tar en mer praktisk tilnærming og skriver at besetningen på alle skip som reiser på det fjerne Østen bør få utdelt boken «I denne tid, da det gule Spørsmaal er saa brændende, er det noget nær en Pligt for enhver at kjende noget til Østens Folk».^⁠[34]

 Kritikernes syn på Brekke
De nevnte kritikkene er representative for hvordan Hans Brekkes oversettelser generelt ble mottatt. Om hans oversettelse «fra den italienske original» av Farinas Blind kjærlighed, som kom ut på Aschehoug i 1888, bemerker signaturen –m at «Oversættelsen er god, men Bogens Udstyr – ja den lader adskilligt tilbage at ønske, baade hvad Tryk og Papir angaar.» Om Samfundsspørgsmaal skrives det «Oversættelsen er udført paa en anerkjendelsesværdig Maade og er det ypperlige Værk fuldt værdig».[35]

I en større presentasjon av Bibliothek for de tusen hjem forteller avisen Dagen den 6. august 1887 at de fleste av oversettelsene er «besørget af Literaterne Hans Brekke og Holger Sinding», som «begge har løst sine respektive Opgaver med megen Dygtighed, og ikke mindst fortjener det at fremhæves, at det for en Gangs Skyld er virkelig norske Oversættelser, man læser, Oversættelser, hvorfra vort eget Sprog klinger os imøde …»

Én avis skiller seg imidlertid ut. Morgenbladet er i utgangspunktet lite begeistret for Bibliothek-serien, og dette synes å påvirke også deres syn på Brekkes oversettelser – som stadig vekk gis det glatte lag i avisen. I en usignert anmeldelse av Hjalmar Hjorth Boyesens En Philister-Datter: New Yorker-Roman kunne man torsdag 10. mai 1888 for eksempel lese:

Man er maaske ikke netop forvænt med hensyn til Roman–oversættelser, men at se f.Ex. de engelske Ord dislike og disadvantage oversatt henholdsvis med mislike og Misfordel hører dog til de sproglige Overraskelser, som ikke godt kan undgaa nogens Opmærksomhed.[36]

Anmelderen følger opp med å anbefale forlaget å sørge for bedre oversettelser, om de «agter at sørge sig Læsere blandt det mere dannede Publikum», og fortsetter sin harang søndag samme uke:

«Bibliothek for de tusen Hjem» virker i det hele ikke til et godt Sprogs Opretholdelse. Andre Oversættelser, besørgede af Hr. Brekke …… udmærker sig ved adskilig Simpelheg [sic] i Sprogtonen og Udtrykkene.[37]

Her ser vi det norske språkstridtrollet løfte hodet, for dette handler om mer enn Brekkes oversettelser. Det er nemlig snakk om det nye, talespråknære skriftspråket som avisen Dagen roser de to oversetterne for («Oversættelser, hvorfra vort eget Sprog klinger os imøde») som altså Morgenbladet opplever som «simpelt» i den opprinnelige betydningen tarvelig, udannet, i motsetning til det konservative «gode Sprog» som de selv forfektet.

En stridig oversetter
Brekke lar ikke kritikken gå upåaktet hen, men gir svar på tiltale i Dagbladet 15. mai 1888. Innlegget er verdt å sitere i sin helhet:

At opholde mig ved den rent generelle Kritik over mine Oversættelser kan ikke falde mig ind, især naar den fremkommer i et Blad, der har baade «Siebenbürgeren Putsch»[38] og mange andre lignende sproglige Navnkundigheder paa sin Samvittighed, og naar Anmelderen i Torsdagsavisen ikke selv formaar at udtrykke sig bedre paa sit Modersmaal, end han gjør. Derimod maa jeg protestere mod, at min Oversættelse af «En Filisterdatter» (en Bog, som Anmelderen ikke har læst paa Originalsproget) fremstilles som mangelfuld af den Grund, at dislike og disadvantage er gjengivet henholdsvis med «mislike» og «Misfordel». Den første af de af mig brugte norske Gloser har forlængst fuld Hævd i vort Sprog, hvad naturligvis alle andre end Morgenbladets Anmelder meget godt ved, og den andre er brugt saavidt ofte, at det er et rene Pedanteri at anstille sig «overrasket» over at træffe paa dem. At «mislike» korrekt gjengiver Betydningen af dislike tør vel selv den ærede Morgenblads-anmælder ikke benægte, og at «Misfordel» i min Oversættelse nogetsteds er anvendt, hvor disadvantage rettelig burde været gjengivet anderledes, skylder han Bevis for.

Har Morgenbladet virkelig paa sine gamle Dage stillet sig den Opgave at agere sproglig Tugtemester, vil det meget let kunne finde mange langt mere velskikkede Objekter end mig. Jeg skal paa Forlangende gjerne opgive Snese af Oversættelser – foruden Morgenbladets egne – som egner sig uendelig meget bedre til at stemples som upræsentable for «det mere dannede Publikum».

Men vedkommende Oversættere er rigtignok for det meste særdeles «velsindede» og de er da paa Forhaand sikre paa Absolution, selv om de oversætter dislike og disadvantage med «mislike» og «Misfordel» – eller med hvad som helst.[39]

Vi har altså å gjøre med en oversetter som ikke lar seg tråkke på tærne. Det er heller ikke bare når hans egne ordvalg kritiseres at Brekke viser seg uredd og stridig. Han går blant annet også hardt ut mot beslagleggelsen av Christian Krohgs roman Albertine. Denne stridigheten skal vise seg å gjøre Brekke historisk.

Oversetterøkonomi
Oversetterne skal ha fått etter forholdene godt betalt fra Bibliothek for de tusen hjem, i det minste sammenlignet med andre forlag, nemlig 12,50 per trykkark (= 16 sider).^[40] Sørensens korrespondanse vitner også om en raus mann som hjalp sine oversettere.

I november 1887 skriver for eksempel Brekke til Sørensen og beklager at han er forsinket med en av oversettelsene, og henviser til de «ligefrem fortvivlede økonomiske Omstændigheder, der har tvunget mig til at anvende en uforholdsmæssig del av min Tid til at søge at skrabe sammen det aller nødvændigste til Livsophold», og at dette «dessværre heller ikke kunnet undgaa at virke nedslaaende paa mit Humør og svækkende paa min Arbeidskraft», men han forsikrer likevel at han skal gjøre «alt muligt for at tilendebringe Arbeidet i denne Uge».[41] Brevet ansporer Sørensen til å innløse et vekselobligasjonslån som Brekke har tatt opp, pålydende ca. 550 kroner. Resultatet er at Brekke nå står i gjeld til ham. Sørensen gjør dette uten å informere Brekke, noe som får Brekke til å skrive at han synes dette er ytterst pinlig, selv om han er «erkjentlig for [Sørensens] velvilje».[42] Det later aldri til å ha vært noen uoverensstemmelser mellom Sørensen og Brekke når det gjaldt det økonomiske, og handlingen vitner snarere om sjenerøsitet fra Sørensens side. Sørensens korrespondanse viser at han også kausjonerte for minst én annen oversetters lån.

Robinson i retten: Norges første rettssak om oversetterrettigheter
En av Brekkes oversettelser som var med i lanseringen av Bibliothek for de tusen hjem i 1887, var Daniel Defoes Robinson Crusoe’s liv og hændelser.^[43] Den ble, slik alle Bibliothek-bøkene ble i starten, trykt i et opplag på 5000 eksemplarer. De første årene solgte nemlig disse bøkene svært godt: Dagbladet skriver i august 1887 at de «gaar som ‘varmt Brød’ hernede [=Kristiansand]. Ikke fortere faar Boghandlerene Sendingerne af disse gode og billige Bøger, før de allerede er solgt.»[44] Et førsteopplag på 5000 var altså det normale i Bibliotheks første år.

Suksessen varte likevel ikke så lenge; allerede på begynnelsen av 1890-årene begynte salget å svikte, og i 1895 solgte Sørensen hele forlaget til bokhandlerne Reiersen og Falck-Ytter. Etter kort tid ga også de opp, og i 1898 solgte de forlaget videre til det nyopprettede Aktieforlaget (som igjen skulle bli kjøpt opp av Aschehoug og deretter nedlagt).

I 1898 utga så Aktieforlaget Robinson Crusoe i nytt opplag. På dette tidspunktet hadde altså forlaget skiftet hender to ganger.^[45]

Brekke var ikke blitt forespurt før boken ble trykt på nytt og hadde følgelig ikke samtykket til Aktieforlagets nyutgivelse. Han mente at forlaget ikke hadde rett til å utgi boken uten hans samtykke (og uten å betale ham vederlag). Han betraktet derfor det nye opplaget som rettsstridig og stevnet forlaget. Saken kom først opp i Kristiania byrett i juli 1900. Der tapte Brekke saken, men dommen var ikke enstemmig; en av dommerne tok dissens og ga Brekke medhold. Begge parter anket så saken, og den endte helt i Høyesterett. Brekkes advokat var advokat Harald Nørregaard, en kulturinteressert og frisinnet jurist.[46] I dom av 19. oktober 1901 fikk Brekke medhold, og forlaget ble dømt til å betale erstatning.

Spørsmålet begge rettsinstansene måtte ta stilling til, var hvem som satt på rettighetene til Brekkes Crusoe-oversettelse fra 1887. Dette er derfor en sak av prinsipiell opphavsrettshistorisk interesse.

Da Bibliothek for de tusen hjem ble solgt for første gang, omtales rettighetsspørsmålet bare i én klausul i salgskontrakten mellom Johan Sørensen og kjøperne, Falck-Ytter og Reiersen: «Salget omfatter alle forlagsrettigheter i den udstrekning sælgeren selv besidder dem» [min uthevning].[47] Hva som ble avtalt i den neste overtakelsen vites ikke.

Noen kontrakt mellom oversetteren og forleggeren forelå etter sigende ikke. Det kan imidlertid virke som om Sørensen i ettertid mener å ha inngått en mer formell avtale, for i et brev til Falck-Ytter 20. oktober 1901 skriver han: «Det er ufatteligt, hvor mappen med forlagsfuldmagterne er blevet af», og han vedlegger brevet følgende erklæring:

Som grundlægger og i ni aar indehaver og leder af forlagsforetagendet «Bibliothek for de tusen hjem» erklærer jeg herved:
at det laa i min plan at gjøre alt muligt for at kunne fremlegge for almenheden forlagets publikationer til [uleselig] billigst mulige priser;
at det til den ende blandt andet befulgtes som princip, at alle oversættelseshonorarer skulde gjelde en gang for alle, saaledes at det stod mig frit for at lade samme bog udkomme i saa mange oplag som helst uden extra honorar til oversætteren, og uden en gang at gjøre ham nogen som helst meddelelse om det nye oplag;
at der aldrig nogen eneste gang blev underhandlet med oversætteren om det antal exemplarer, som det betreffende skrift skulde udkomme i;
[…] og
at jeg aldrig en eneste gang betalte (eller ansaa mig skyldig at betale) fornyet oversætterhonorar for fornyet oplag.[48]

I følgebrevet stilet til bokhandler Reisersen skriver han dessuten: «at Hans Brekke skulde faa tildømt fornyet oversætterhonorar for ‘Robinson Crusoe’, vil jeg se, før jeg kan tro det muligt.»[49]

Hvilke rettigheter mente dommerne at loven ga forlaget til den tolv år gamle utgivelsen?
Norge hadde i 1893 fått sin første lov til beskyttelse av åndsverk, Lov om Forfatterret og Kunstnerret, hvor det for det første slås fast at «den, der oversætter et Værk fra et andet Sprog, for sin Oversettelses Vedkommende har samme Ret som en Forfatter».[50] Og det er i § 9 i denne loven Brekke finner det rettslige grunnlaget for å motsette seg nyutgivelsen: «Hvis ikke andet er vedtaget, er Forlæggeren uberettiget til at offentliggjøre mere end 1 Oplag, der … ikke maa overstige 1 000 Exemplarer.»^[51]

Aktieforlaget på sin side hevdet at de hadde benyttet seg av en rett de hadde fått overdratt, og at de handlet i god tro. De hevdet videre at det var sedvane – «saa at sige ufravigelig Skik» – at oversetteren, når hen hadde levert manuskriptet og fått sitt honorar, hadde solgt «hele sin litterære Eiendomsret», og at forlaget da sto fritt til å gjøre som de ville med oversettelsen. Brekke bestrider dette. Han vedgår at da han i sin tid inngikk avtale med Sørensen og Bibliothek for de tusen Hjem, var han innforstått med at bøkene ville trykkes i et opplag på størrelse med de andre bøkene i serien, og betydelig flere enn de 1000 eksemplarene som lovens § 9 tilsa (de første titlene ble som sagt trykt i et opplag på 5000). Han nekter imidlertid for «at have forstaaet, at det var den tidligere Udgiver[s] … Forudsætning, da han i sin Tid bestilte den … leverede Oversættelse af Bogen ‘Robinson Crusoe’, at have erhvervet Udgivelsesretten dertil en Gang for alle for ‘Bibliothek for de tusen Hjem’ …», altså også med hensyn til nye opplag.^[52] Brekke mente at trass i at han var innforstått med – og implisitt hadde avtalt – at Sørensen lot trykke flere eksemplarer enn de 1000 som loven definerte, så innebar ikke dette at han hadde overdratt rettighetene en gang for alle, også til eventuelle nye utgivelser.

Dommerne mente kort sagt at det var saksøkte, altså forlaget, som hadde bevisbyrden, og at Aktieforlaget ikke hadde fremlagt noe som helst bevis for den påståtte sedvanen. Retten kunne derfor ikke gå ut fra den.

Dommen ble som følger:

«Det norske Aktieforlag» bør til Hans Brekke betale, hvad der efter lovligt Skjøn, optaget paa dets Bekostning, findes at have indvundet ved i 1898 paany at have udgivet en af Brekke leveret Oversættelse af Bogen «Robinson Crusoe», hvorhos alle til Offentliggjørelse bestemte Exemplarer af det nye Oplag, som her i Riget forefindes, blive at konfiskere og tilintetgjøre.[53]

Brekke skulle motta erstatning tilsvarende det forlaget hadde tjent på nyutgivelsen, og det nye opplaget skulle beslaglegges og tilintetgjøres. Forunderlig nok synes dette likevel ikke å ha skjedd. I Beslaglagte og supprimerte bøker i den norske litteratur fra 1927 hevder nemlig Arthur Thuesen at salget senere fortsatte.[54] På tross av dommen forholdt Aktieforlaget seg juridisk ikke til Sørensen, men til Falck-Ytter og Reiersen, og Brekke skal ha godtatt en erstatning «etter sigende på 600 kroner» fra Falck-Ytter og Reiersen for å avstå fra videre krav, slik at Aktieforlaget fortsatt kunne selge boken i Brekkes oversettelse.^[55]

Krystallklart kan dette ikke sies å være, og saken vakte heller ikke den oppsikt den hadde fortjent. Den eneste avisen som nevnte rettsaken overhodet, var Morgenbladet. Avisen skrev om den før den hadde begynt, og skisserte to mulige utfall, men fortalte ikke om resultatet da det omsider forelå. Dette endrer ikke det faktum at denne rettssaken, som den første som knesatte prinsippet om at oversetteren – når ikke annet er avtalt – har råderetten over sine oversettelser, var epokegjørende.

Ika Kaminka