Carl Joachim Hambro er en ruvende skikkelse i norsk historie. Han var en fremtredende politiker, journalist, forfatter og avisredaktør, mangeårig delegat til Folkeforbundet i Genève, en travel partileder med styreverv og lederverv i diverse organisasjoner. Fremfor alt huskes han som den handlekraftige stortingspresidenten som viste seg å være situasjonens herre i aprildagene 1940, da han sørget for å få sendt kongehuset, regjeringen og stortinget i sikkerhet før tyske okkupanter rakk å innta hovedstaden. Som familiefar med fem barn, hjemmeværende kone og offisielt hemmelig elskerinne hadde han også et krevende privatliv. I tillegg til alt annet var han bokanmelder i Morgenbladet og skjønnlitterær oversetter. I den sistnevnte rollen er han særlig kjent for å ha introdusert Georges Simenons Maigret-bøker for norske lesere. Men han oversatte også mye annen litteratur, bl.a. av Dickens, Kipling og H.G. Wells.

C.J. Hambro var født i Bergen og vokste opp i en borgerlig familie med tre søstre, en far, Edvard Isak Hambro, som var skolebestyrer med egen privatskole (Hambros skole), og en mor, den sosialt engasjerte kvinnesakskvinnen Nico Hambro, som også var av god bergensk familie (Harbitz). Barndomshjemmet var, til tross for en noe usikker økonomi, harmonisk og preget av lærdom og dannelse, familietradisjoner og grundtvigiansk kristendom. Carl Joachim selv gikk på Hambros skole og hadde sin egen far som lærer i sentrale fag som historie, tysk og norsk. 17 år gammel tok han eksamen på reallinjen med latin som tilleggsfag og gikk ut som preseterist.[1] Deretter dro han til hovedstaden for å studere filologi og gjøre seg gjeldende som taler og debattant i Studentersamfundet. Han studerte norsk, fransk og engelsk og var innom flere andre fag – bl.a. leste han mye japansk og kinesisk litteratur for sin fornøyelses skyld – samtidig med at han arbeidet som gymnaslærer, bokanmelder og frilansjournalist.

Oversettelse begynte han å sysle med allerede i tyveårsalderen, ifølge sønnen, Johan Hambro,[2] men ikke noe oversatt av ham ble utgitt før 1908. Det året kom Sin egen lykkes smed ut på Aschehoug, en selvhjelpsbok av den engelske moralisten Ernest A. Bryant, og det ser ut til å være Hambros debutarbeid. I 1905 ble han ansatt som vikar i Morgenbladet. Den avisen ble han nært knyttet til i 35 år, suksessivt som kulturjournalist, sjefredaktør (fra 1913) og litteraturredaktør. Det var også i Morgenbladet han fra første stund utfoldet seg som litteraturkritiker. Først i 1907 fikk han tatt filologisk embetseksamen, da med fagene norsk, engelsk og tysk. Han behersket også fransk, men tok ikke eksamen i faget.

Hambro var politisk engasjert og formelt organisert på høyresiden fra 1908 og ble innvalgt på Stortinget for Høyre i 1918. Han trakk seg da fra redaktørstillingen i Morgenbladet, men var i mange år partiets formann og parlamentarisk leder i tillegg til at han bekledte flere utenomparlamentariske verv, bl.a. i Nordmanns-Forbundet.[3] Listen over tillitsverv han innehadde eller hadde innehatt i offentlige og private institusjoner, fyller en tettskrevet halv bokside i Studentene fra 1902 (Oslo 1927). Han var stortingspresident fra 1926 til 1945. Også internasjonalt, som delegat til Folkeforbundet[4] gjorde han seg bemerket som markant talsmann for små staters rettigheter. Han var medlem av presidiet i mange år før han til slutt, i 1939, ble valgt til Folkeforbundets president.

Stortingspresident Hambro huskes særlig for sin innsats på statsmannsnivå i april 1940 da han først sørget for å evakuere konge, regjering og storting før de tyske styrkene rakk å innta hovedstaden, og deretter fikk et samlet storting med på å gi regjeringen fullmakt til å styre landet videre på ubestemt tid, den såkalte Elverumsfullmakten, et politisk viktig dokument som Hambro egenhendig hadde ført i pennen. Da kong Haakon og regjeringen Nygaardsvold senere installerte seg i London, dro Hambro videre til USA, der han så lenge krigen varte drev et intensivt opplysningsarbeid for Norges sak.

I 1910 hadde Hambro giftet seg med barndomsvenninnen, prestedatteren Gudrun Grieg. Paret bosatte seg på Oslo Vest og fikk fem barn i rask rekkefølge. (Den mellomste sønnen, Carl (Joachim), f. 1914, ble en fremragende oversetter.) Ekteskapet og familielivet var relativt harmonisk, preget av travelt arbeidsliv og utstrakt selskapelighet, men i 1918 møtte Hambro sin femme fatale i skikkelse av skuespillerinne og teatersjef Gyda Christensen, som for øvrig på det tidspunkt var gift med teatermannen Halfdan Christensen. Det skandaløse forholdet mellom primadonnaen og den kjente politikeren og avisredaktøren var kjent i hovedstadens indre kretser, men ble aldri avslørt i offentligheten, og Hambros ekteskap ble ikke oppløst. Etter hustruens død i 1942 giftet han seg i 1946 med sin gamle elskerinne – hun var betydelig eldre enn ham – og levde sammen med henne i en suite på hotell Bristol til hennes død i 1964.

 En skrivende mann
Hambro var en skrivende mann og en språkets mester, slås det fast i Norsk biografisk leksikon.[5]

Ved siden av alt annet hadde C.J. Hambro også en karriere som skribent og forfatter, litteraturkritiker og oversetter. Selv om han både var partiformann, parlamentarisk leder og president, ønsket han ikke å være yrkespolitiker uten forankring i noe borgerlig yrkesliv. Skribentvirksomheten og oversetteriet var hans borgerlige yrke. En annen side av saken var at han trengte alle de honorarene han kunne få.

Hambros privatøkonomi var i et konstant uføre, visstnok mye på grunn av «hans hustrus mangel på økonomisk virkelighetssans»,[6] som det står i den nevnte leksikonartikkelen, men også på grunn av noen uheldige disposisjoner han selv hadde stått for. I 1917 ble han nødt til å ta opp banklån for å kjøpe aksjer i Morgenbladet til overpris – da ikke for å spekulere, men i den hensikt å redde bladet fra uvennlig oppkjøp. (Aksjene ble senere nedskrevet til null.) Denne gjelden slet han med å nedbetale i 25 år mens hans kone fortsatte å holde storslagne selskaper og handle uhemmet på kreditt. Riktignok trivdes han godt med å arbeide med språk og litteratur, men mange av oversetterjobbene påtok han seg først og fremst for ekstrainntektenes skyld. Oversettelsene var «på langt nær så godt betalt som de siden ble», opplyser biografen,[7] og det er nok et understatement.

Det er ikke dermed sagt at det var økonomiske problemer som fikk den unge Hambro til å begynne å oversette. Han begynte da han var tyve år gammel, opplyser biografen,[8] det vil si 1905; hans første utgivelse er som ovenfor nevnt datert 1908. Det er mye som tyder på at oversetting, som en form for litterær virksomhet, var noe han egnet seg for og gjerne kunne drive med av ren lyst, siden han (merkelig nok) hadde både tid og energi til overs. Den første oversettelsen han fikk utgitt, handlet blant annet om å sette seg mål i livet og arbeide hardt for å nå sine mål, slik ble man «Sin egen lykkes smed» (som er bokens tittel; forfatteren var den ellers ukjente engelskmannen Ernest A. Bryant). «Det er en umaadelig bra bog», mente en anmelder i ukebladet Urd, og «C.J. Hambros oversettelse er fortreffelig.»[9] Aschehoug forlag reklamerte for den blant andre «gode bøker til konfirmationen».

I 1909 og 1910 kom to romaner av den populære svenske forfatteren Gustaf Janson, oversatt av C.J. Hambro. Den siste, I mørket (Aschehoug 1910), handler om liv og arbeid i en kullgruve, og blir anmeldt i Morgenbladet av Norges eneste forfatter med gruvearbeidserfaring, den unge Johan Falkberget: «Den Bok er skrevet ut av et vældigt Sind. […] Hans Sprog er mesterligt – det er ogsaa ypperlig oversat […] Jeg kan ikke tænke mig, at Boken har tapt noget i Oversættelsen, saa godt er den gjort […] Arbeiderne bør læse dette Digt om Arbeidet, og andre ogsaa […]»[10]

 Dickens
Tidlig i sin karriere oversatte Hambro tre store romaner av Charles Dickens: Pickwick-klubbens efterlatte papirer 1–2 (1912), David Copperfields livshistorie 1–2 (1913) og Dombey & Søn (1916), som alle kom ut på Aschehoug. Omtrent samtidig kom David Copperfield på nynorsk ved Ola Raknes. Norske lesere hadde til da vært henvist til å nyte Dickens på dansk. Pickwick-klubben, utgitt fortløpende i 11 illustrerte hefter à 40 øre, ble tatt godt imot av anmeldere og publikum og var snart oppe i et opplag på 9000, ifølge en notis i Dagbladet.[11] Hambros oversettelse av David Copperfield ble gjenutgitt i 1937 i lettere modernisert språkdrakt. Siden har boken kommet på nynorsk og bokmål i diverse utgaver, ofte forkortet og tilpasset unge lesere. «C.J. Hambro er […] periodens dominerende Dickens-oversetter», konstaterer Erik Egeberg.[12] «Mesterlige er hans (Hambros) oversettelse av Kiplings dikt og Dickens’ Pickwick-klubben og David Copperfield», fastslår Norsk biografisk leksikon.[13]

 Kipling
Engelskmannen Rudyard Kipling (1865–1936) var en uhyre populær, produktiv og mangfoldig forfatter. Han fikk Nobelprisen allerede 42 år gammel, i 1907. I ettertid huskes han særlig for den fabelaktige Jungelboken og for det moralistiske manndomsdiktet If («Hvis» på norsk), men han skrev ufattelig mye mer i alle sjangre. C.J. Hambro oversatte flere av hans titler, om ikke de mest kjente til å begynne med. De to fortellingene I dronningens klær (1911) og Paa bølgen den blaa (1912) ble utgitt i Aschehougs billigbokserie Kronebiblioteket, mens en samling dikt med den underlige tittelen De unge mænds føtter utkom på samme forlag i 1915. (Det er et av diktene, som handler om ungdommens utferdstrang, som har gitt boken tittel.) Her finner man blant mye annet den ofte siterte misogyne hyllesten til tobakkens pris:

Og et Kvindfolk er bare et Kvindfolk
men en god Cigar er en Røik.

Det er direkte oversatt etter Kiplings humoristiske ungkarens trøst: And a woman is only a woman, but a good cigar is a smoke (i diktet «The Betrothed», 1886).

Boken inneholder over 100 sider dikt som både har rim og rytme i behold, noe gjendikteren får overdådig ros for i sin egen avis, Morgenbladet: «Det første som maa siges […] er, at han har grepet Aanden i versene. Den toner igjen i al sin djerve Kraft fra hans Strofer. Og samtidig har han holdt sig nær til Formen, saa nær, at det til sine Tider næsten kan være ordret. Han har Kiplings svungne og syngende Rytmer», skrev anmelderen Andreas Jynge, som selv i sin tid var lyrisk dikter.[14] Anders Krogvig, en sentral kritiker i Dagbladet, er dypt uenig med Jynge. Han mener Hambros gjendiktning er «betegnende for den mangel på sproglig kultur» som «redaktør Hambro» selv kritiserer norske forfattere for. Særlig ille er Hambros versjon av det kjente diktet «Mandalay». Originalen er «et vidunder av søt, besnærende vellyd», ifølge Krogvig. (Den har for øvrig noen innslag av cockney-engelsk som oversetteren klokelig har unnlatt å gjengi):

Come you back to Mandalay,
Where the old Flotilla lay:
Can't you 'ear their paddles chunkin' from Rangoon to Mandalay?
On the road to Mandalay,
Where the flyin'-fishes play,
An' the dawn comes up like thunder outer China 'crost the Bay!

Gjengitt slik i Hambros gjendiktning:

Kom igjen til Mandalé,
hvor Flotillen tok dig med.
Kan du høre hvor de padler fra Rangoon til Mandalé?
Ja, paa Vei til Mandalé
er der Flyvefisk at se,
og Dagen vælter ind fra Kina som et Tordenskred.

«Stort verre kan det ikke godt bli», mente anmelderen, for ikke bare var verset blitt «slapp, jammerlig prosa», det inneholdt også «en grov og meningsforstyrrende oversetterfeil» idet skipene i flotillen naturligvis ikke «padler», de drives av skovler (paddles). «Det falder mig altsaa vanskelig at nyde hr. Hambro som verskunstner», konkluderer Anders Krogvig i sin gjennomført spydige anmeldelse.[15]

Lenge var det det danske forlaget Pio (V. Pios Boghandel, København) som satt på rettighetene til Kiplings bøker i Danmark og Norge og kunne nedlegge forbud mot oversettelser til norsk. Først i 1929 kom Kiplings sentrale prosaverker i norsk versjon, utgitt på Gyldendal i seks bind «Romaner og fortællinger», alle i «autoriseret oversættelse» av C.J. Hambro. Det dreier seg om nærmere 2000 sider prosa med innlagte sanger og dikt, som stortingspresidenten også har gjengitt med enderim og versemål. Det er en aldri så liten edisjonshistorisk begivenhet, som blir mottatt med nøkterne notiser og ingen anmeldelser i avisene. En kollega av oversetteren benytter anledningen til å dele ut et sleivspark i Dagbladets spalter: «Det er neppe noe tilfelle at Kipling kommer på norsk akkurat nu, og selv Hambros fæle oversettelse skremmer ikke folk fra å lese den.»[16]

Kommentaren står i en humoristisk kåserende tekst og er kanskje ikke så alvorlig ment. Det kan tenkes å være samme Dagbladet-journalist som ved en annen anledning fikk sagt sin mening om Hambro som oversetter: «Kiplings «Jungleboken» som foreligger i en ikke særlig vellykket oversettelse av hr. Hambro, […]»[17] Den notorisk vittige skribenten P.G. (Paul Gjesdal) mente å vite at Hambro «arbeider altfor fort, leser stykkene (dvs. teaterstykkene) vertikalt og oversetter dem på trikken eller mens han sover middag».[18] Det er stadige små stikk til høyremannen og Morgenbladet-mannen fra den ertelystne redaksjonen i Dagbladet. Det blir surere kritikk å få fra den kanten noen år senere. Da blir han anklaget for å «ødelegge Simenon i Norge».

I 1931 kom Hambro tilbake med en ny samling av Kiplings dikt: Marthas sønner og andre digte (Gyldendal 1931). Hambro viser seg her igjen som en habil oversetter av dikt i bunden form, men heller ikke denne utgivelsen ble viet stor oppmerksomhet.

Siste strofe i det kjente diktet «If» lyder slik:

If you can talk with crowds and keep your virtue,
Or walk with Kings—nor lose the common touch,
If neither foes nor loving friends can hurt you,
If all men count with you, but none too much;
If you can fill the unforgiving minute
With sixty seconds’ worth of distance run,
Yours is the Earth and everything that’s in it,
And—which is more—you’ll be a Man, my son!

Hambros norske versjon av «Hvis» fra 1931:

Hvis du ved kongers bord bevarer folkepræget,
og taler ranke ord til massens mænd –
Hvis alle regner med dig – ingen dog formeget,
og blir du fast mot uven og mot ven –
Hvis du faar fyldt de haarde smaa minutter
med seksti øieblikke værd sin løn:
Din er Guds jord og alt den indeslutter –
og – mer end det: du er en mand, min søn.

H.G. Wells
Den britiske forfatteren H.G. Wells (1866–1946) er mest kjent for sine prototypiske science fiction-romaner. Han var en samfunnsengasjert, sosialistisk orientert og mangfoldig skribent med en stor litterær produksjon, og den notoriske høyremannen C.J. Hambro oversatte fem av hans (i ettertid mindre kjente) romaner, samt den essayistiske boken Den nye Machiavelli i tidsrommet 1922–1928, skiftevis for Aschehoug, Gyldendal og Some forlag. «Oversættelsen er fortrinlig», skriver en anmelder i Bergens Aftenblad apropos William Clissolds verden, «Wells er ikke let at gjengi, men oversætteren er paa en sjelden og klok maate traadt ind i forfatterens tankeverden og har iklæd sig hans skikkelse og form.»[19] «En oversettelse som stort sett er usedvanlig god, men dog hist og her skjemmes av mindre sproglige unøiaktigheter», påpeker derimot Aftenposten.[20]

Martha Ostenso
Den norskfødte amerikanske suksessforfatteren Martha Ostenso (1900–1963) skrev en rekke populære romaner fra nybyggermiljø og farmerliv på prærien, og Nordmannsforbundets mangeårige formann, C.J. Hambro, oversatte de fleste av dem, fra Slegten (1927) til Alrune (1939), til sammen sju romaner. Martha Ostensos far, som opprinnelig het Østensjø (eller Øystesø?), hadde hatt Hambros far som lærer i Bergen, opplyste forfatterinnen i et intervju i Oslo som et typisk «fun fact».[21]

Hambro oversatte den unge amerikanerinnen til et påfallende gammelmodig norsk riksmål, noe anmelderne visst syntes var greit. «I udmerket oversættelse av C.J.H.», mente Ronald Fangen.[22] «Hambros oversettelse er som vanlig god», mente Theodor Caspari.[23] Hambro holder seg til språknormen av 1907:

«Hendes fottrin gav underlig gjenlyd over broen. Som en hund der bjeffer nede i en brønd, skarpt og hult. Det var opmuntrende at tænke på slikt. Et øieblik glemte man at være bange.» (Nymaane i mai, Some forlag 1929)

Oversetter på Stortinget
Et gammelt rykte vil ha det til at stortingspresident Hambro var i stand til å oversette bøker under pulten samtidig med at han ledet debatten i stortingssalen. Det sier noe om det bedagelige tempoet i datidens politiske ordskifte, men i den grad ryktet taler sant, sier det mer om Hambros evne til konsentrasjon og splittet oppmerksomhet. Kanskje det var erindringer fra det britiske House of Parliament han moret seg med å oversette mens de norske politikerne la ut om sitt syn på viktige saker.

Lord Ernest Hamilton, som blant annet var politiker og romanforfatter, samt en av hans mange brødre, lord Frederic Hamilton, som blant annet var diplomat og tidsskriftredaktør, men også Member of Parliament, utga i 1920-årene hver for seg en rekke underholdende erindringsbøker om livet i den britiske overklassen, i diplomatiets og politikkens tjeneste. Begge var utpreget konservative parlamentarikere og markante personligheter, som Hambro kan ha gjenkjent noe av seg selv i. I perioden 1923 til 1931 utga Aschehoug to memoarer av lord Ernest og tre av lord Frederic, alle oversatt av C.J. Hambro, et arbeid han muligens utførte på podiet i Stortinget.

 Fra fransk
Som franskoversetter debuterte Hambro med en stor historisk roman av Victor Hugo: Syttenhundredeogtreognitti (Nasjonalforlaget 1930; originalens tittel er Quatrevingt-treize). Teksten utgjør ca. 560 sider på norsk og er utgitt i to bind, begge med fyldige saksregistre som gir en anelse om oversetterens ensyklopediske kunnskapsnivå. Denne romanen krever også beherskelse av et rikt gloseforråd, for eksempel når det gjelder beskrivelsen av et krigsskip, en korvett:

La Claymore était d'un gabarit massif et trapu, et pourtant bonne marcheuse; c'était la coque la plus solide de toute la marine anglaise, et au combat elle valait presque une frégate, quoiqu'elle n'eût pour mât d'artimon qu'un mâtereau avec une simple brigantine.

Uten egen maritim erfaring, men antagelig med støtte i gode oppslagsverk, oversetter Hambro ganske suverent:

Claymore var sværbygget og tung i linjerne, men allikevel en god seiler; den hadde det solideste skrog i hele den britiske marine, og i kamp veiet den næsten op en fregat, skjønt den til mesanmast bare hadde et spir med et enkelt brigseil.

Antagelig har den utenrikspolitisk velorienterte oversetteren ikke hatt kvaler med å rette forfatterens «engelske marine» til «den britiske marine». Derimot har han ennå ikke, så sent som i 1930, vært villig til å tilpasse seg rettskrivningen av 1917, men holdt seg til 1907-normen, noe han gir en litt sær begrunnelse for i forordet: «Han har ikke villet ha ansvaret for en publikation med en ortografi han ikke kan kontrollere, og som til like vilde måtte indvirke på stilens karakter. Og sørgelig erfaring har belært ham om hvad det betyr at overlate retskrivning og korrektur til andre.» C.J. Hambro var konservativ riksmålsmann og visstnok den siste nordmann som brukte infinitivsmerket «at», selv i dagligtale. Victor Hugos roman ble pussig nok gjenutgitt som opptrykk med det samme forordet og uforandret språkform i 1962; da var 1907-rettskrivningen virkelig avleggs.

Simenon: Maigret
C.J. Hambros betydeligste innsats for franskspråklig litteratur består i formidlingen av den belgisk-franske forfatteren Georges Simenons Maigret-bøker. Simenon var en ualminnelig hurtigarbeidende og høyproduktiv forfatter som etter hvert ble verdensberømt, først og fremst for sine mange bøker om politietterforskeren Maigret. Ved en tilfeldighet oppdaget Hambro Maigret på et tidlig stadium, før noen visste at det kom til å bli en serie på 75 politiromaner som skulle utkomme jevnlig med flere titler i året i over 40 år.

Hambro leste og ble begeistret for en av de første Maigret-bøkene (Pietr le Letton) under et opphold i Paris, og som den handlekraftige mannen han var, tok han straks kontakt med forfatteren og oppnådde å få rettighetene for Norge, i første omgang for seks bøker i serien. Hambro overdro rettighetene til Some forlag, som utga de første Maigret-bøkene på norsk i Hambros oversettelse (under psevdonymet «I.J.»). Minst 20 Maigret-bøker ble oversatt av Hambro – etter hvert under fullt navn, eller i hvert fall med kjente initialer: C.J.H. – i perioden mellom 1931 og 1937. Oversettelsene er noe skjemmet av slurvefeil og andre tegn til hastverksarbeid.[24]

Oversetterens identitet var ikke kjent da Johan Borgen anmeldte Maigret-boken Den tredje nat i Dagbladet under overskriften Slett oversettelse: «[…] med de groveste feil, de mest bugnende blomster man kan ønske sig, de tyngste og unorskeste oversettelses-tirader, blandet op med et og annet bråkjekt ord som formodentlig er ment å skulle berge vraket. Vi kan ikke ta op plassen med eksempler […] Oversetteren av denne boken vilde ikke fått middelskoleeksamen om han hadde levert en slik samling grove feil i sin norske stil […]»[25] Borgen fulgte opp angrepet uken etter med en drepende karakteristikk: «Det er godt å se at ikke flere forlag benytter seg av fenomenet I.J., Simenons ødelegger i Norge.»[26] Allerede året før hadde en annen Dagbladet-journalist vært ute etter denne oversetteren: «Den anonyme oversetter J.I. har muligens forbedret sig en smule, men er fremdeles slett. Når man for eksempel oversetter «mais non» direkte med «men nei», kan hverken ens franske eller norske sprogøre være synderlig høit utviklet.»[27] (Den «unorske» interjeksjonen «Men nei!» – alltid med utropstegn – forekommer fire ganger i teksten.)

Det fortelles at Hambro ikke nølte med å delegere arbeidet med en oversettelse til sine hjemmeværende sønner, kanskje også datter og kone. Da rev man originalverket opp i like mange deler og tok én del hver, mens hovedmannen sydde sammen de oversatte bitene til slutt. Denne arbeidsdelingen kan nok i noen tilfeller ha gått ut over den oversatte tekstens kvalitet, og da er det ikke overraskende om det var «underholdningslitteraturen» det gikk mest ut over. Hambro hadde personlig stor glede av å lese krim og annen underholdning, men nærte ingen høye tanker om sjangerens verdi. Det kan bidra til å forklare at han ikke tok seg tid til å gjøre sitt beste med disse bøkene.

Diverse litteratur
Parallelt med gjennomsnittlig 3–4 Maigret-bøker i året samt Martha Ostensos ovenfor nevnte sju romaner, oversatte Hambro minst én stor roman og fire andre forskjelligartede bøker i det siste tiåret før krigsutbruddet, som kom til å sette punktum for oversettervirksomheten. I tillegg skrev han stadig bokanmeldelser i Morgenbladet, og ikke minst var han stadig engasjert på toppnivå i norsk og internasjonal politikk.

Den rumensk-franske Martha Bibescu med forfatternavnet Princesse Bibesco, en berømt aristokratisk eventyrerske i sin tid, skrev en minnebok om sin venn, den britiske politikeren Lord Thomson of Cardington. Det er en personlig biografi utgitt på både engelsk og fransk i 1932, oversatt fra fransk av C.J. Hambro (Lord Thomson – en venn og ridder. J.G. Tanum, 1935). Før dette hadde Hambro også oversatt den samme (avdøde) Lord Thomsons eneste skjønnlitterære verk Smaranda (J.G. Tanum, 1934). De to bøkene henger sammen for så vidt som Smaranda henter mye av sitt romanstoff fra den eventyrlige Martha Bibescus liv.

 Oxford
C.J. Hambros begeistring for den kristen-moralske Oxfordbevegelsen (senere kalt Moralsk Opprustning) ga seg flere uttrykk, uten at han gikk så langt som til å delta aktivt i noen gruppe. Trolig var det hans ekteskapelige dobbeltliv som gjorde det utenkelig å stå frem med egne bekjennelser i offentligheten, slik skikken var i den bevegelsen. Men det var ingenting i veien for at han kunne oversette to bøker som hver på sitt vis misjonerte for bevegelsens åndelige budskap.

Først kom den engelske forfatteren Harold Begbies Life Changers (Livsforvandling, Aschehoug 1934), et opplysningsskrift om bevegelsens historie, dens idealer og prinsipper, med et langt forord av bokens oversetter. Året etter fulgte Store menns religion av journalisten og forfatteren A.J. Russell (Blix forlag, 1935), som også, om enn indirekte, propaganderer for den amerikanske vekkelsens program.

Kronen på oversetterverket
Så kom den store politiske romanen som kanskje kan kalles kronen på verket, i betydningen et siste topp-punkt i C.J. Hambros lange oversettervirke: It Can’t Happen Here av Sinclair Lewis. Boken byr på en dystopisk fremstilling av det amerikanske demokratiets nært forestående sammenbrudd og utviklingen av et fascistisk diktatur. Romanen vakte betydelig oppsikt da den kom ut i USA i 1935 og ble raskt snappet opp av Hambro, som oversatte de 460 sidene i velkjent tempo. Det kan aldri hende her kom på Gyldendal allerede året etter. Og for en gangs skyld fikk oversetteren litt ros i avisen igjen: «C.J. Hambros ypperlige oversettelse hjelper til å gjøre selve lesningen av den til en nydelse også for en nordmann», skriver Aftenpostens anmelder.[28]

Etter Maigret-boken Sluse nr. 1 (Gyldendal 1937) og Martha Ostensos Alrune (Aschehoug 1939) kom det ikke flere oversatte bøker fra C.J. Hambro. Etter sin historiske innsats under det tyske overfallet på Norge i april 1940, som nevnt innledningsvis, dro stortingspresidenten i eksil i USA, der han utrettelig virket som skribent og foredragsholder i Norges tjeneste. Etter krigen, fra 1946 til 1957, satt han på Stortinget som odelstingpresident og parlamentarisk leder for Høyre. Mellom 1948 og 1963 skrev han og utga barndoms- og ungdomserindringer i fem bind, og han var fortsatt aktiv som skribent med artikler og bokutgivelser, men oversettelse holdt han opp med.

Hans kone Gudrun («Dudu») ble syk og døde under oppholdet i USA. I 1946 giftet Hambro seg med Gyda Christensen og ble boende sammen med henne i en suite på Hotell Bristol. Hun døde i 1964, 92 år gammel. C.J. Hambro døde noen måneder etter henne, i desember 1964, få uker før han ville ha fylt 80 år. Han ble behørig hyllet med store nekrologer i norske og flere utenlandske aviser som den historisk betydelige statsmannen, politikeren, taleren, skribenten og pressemannen han var. At han ved siden av alt annet også hadde gjort en innsats i litteraturens tjeneste med sin parallelle lange karriere som oversetter, er et faktum som lett kommer i skyggen av alt det andre. Men et faktum er det.

Tom Lotherington