Kitty Margaret Lister Herberg virket som oversetter fra 1962 til sin død i 1977. Hun oversatte 25 bøker, omtrent like mange fra engelsk som fra fransk. Det dreide seg stort sett om romaner og underholdningsprosa, men hun oversatte også noe sakprosa, som Kate Milletts feministiske tekst Sex og makt, og krim, som Winston Graham, Marnie, mest kjent fra Alfred Hitchcocks filmatisering.

Margaret Herberg var datter av forfatteren Ronald Fangen. Familien flyttet mye, og de reiste en hel del. Ronald Fangen var aktiv i kultur- og samfunnsliv. Han var formann i Den norske forfatterforening i årene 1928–1933 og var med på å grunnlegge avisen Vårt Land i 1945. Han var også troende, ble gift med prestedatteren Solveig Brandt-Nielsen, Margarets mor, og sluttet seg til Oxfordbevegelsen i 1934. Margaret hadde to søstre, Alice og Gurly, hvorav den eldste, Alice, døde da hun var bare 21 år. Dødsfallet gikk hardt inn på familien, og de flyttet til Dusgård, opprinnelig prestegården på Ring, som Ronald Fangen kjøpte på anbefaling fra Barbra Ring, som tidligere hadde leid stedet. Det står om Ronald Fangen at han var en bråmoden gutt, og det virker som om Margaret slektet på sin far. Hun gikk opp til artium som privatist i 1936, bare noen uker etter at hun hadde fylt 16 – som den yngste i kullet. Etter artium tok hun tysk bifagseksamen, studerte fransk i Oslo i ett år og deretter ved Sorbonne i Paris til andre verdenskrig satte en stopper for studiene. I boken som kom ut til 1936-russens 25-årsjubileum, skriver Merete Ræstad Ree om «russepiken 1936», en figur hun betegner som privilegert, naiv og optimistisk. De unge studinene var inspirerte av kvinnesaken, og de aller fleste yrker sto åpne for dem. Likevel konkluderer hun med at det sett i ettertid hadde vært vanskelig for de fleste å forene yrkesliv med ekteskap og barn. Margaret Herberg tok for sin del valget tidlig, for som hun sier i sin presentasjon i samme bok: «Jeg besluttet å gifte meg – og legge studiene på hyllen.» Hun kom hjem fra Paris, giftet seg med gutten på nabogården, gårdbruker Hans Herberg (1915–1991) og fikk fire barn.

Margaret var vant til et liv med mange impulser fra reiser og omgang med kunstnere og intellektuelle, og det ble en stor overgang å bli bondekone og firebarnsmor på Ringsaker. Hun greide tydeligvis å kombinere familielivet og det sosiale med virksomheten som litterær konsulent og oversetter, selv om det nok ikke var slik som det står i et minneord om henne i Ringsaker blad at hun i kveldstimene «koblet av med oversettelser».[1] I alle omtaler blir hun betegnet som en aktiv, positiv og vennesæl person, som ikke lar seg begrense av et travelt hverdagsliv. I den ovennevnte jubileumsboken sier hun at «livet er rikt på spennende og fristende muligheter», og hun ble en kjent skikkelse i lokalpolitikken og det lokale kulturlivet. I 1971 satt hun i styret for Ringsaker Høyre og ble valgt inn i Studiekomiteen, og i 1972 ble hun valgt til formann i styret for Ringsaker folkebibliotek. I 1975 sto hun som nr. 24 på Høyres liste til herredsstyret, med følgende betegnelse: «Margaret Herberg, oversetter, Moelv». Hun ble medlem av Norsk Oversetterforening i 1969, anbefalt av Nils Lie og Carl Fredrik Engelstad. De to bøkene hun søkte med, var Nederlagets time av Françoise Sagan og Når masken faller av Simone de Beauvoir, to franske tekster. I 1971 fikk hun Statens reise- og studiestipend på kr 10 000.

Tanker om oversettervirksomheten
Den beste kilden til Margaret Herbergs syn på sin oversettervirksomhet er et intervju i Ringsaker blad i desember 1968, «Bondekone på Ring, forlagskonsulent og oversetter». Hennes oversettelse av Simone de Beauvoirs Når masken faller var kommet ut den høsten, og journalisten, Ola Gjerstad, siterer fra Espen Haavardsholms anmeldelse i Dagbladet når det gjelder måten Simone de Beauvoir skriver på: «Hennes kjappe, bevegelige stil og hennes portretter og miljøbilder fra det mondene Paris er blottet for affektasjon og broderier.» Intervjueren har derimot ikke brydd seg med å sitere det Haavardsholm eksplisitt sier om oversetterens kvalitet: « ... hun [Simone de Beauvoir] har ikke søkt det raffinerte, men det allmenngyldige. Ut fra disse premissene er ‘Les belles images’ – som er ledig oversatt av Margaret Herberg og på norsk har fått tittelen ‘Når masken faller’ – en betydningsfull bok».[2]

Journalisten prøver å skape en førjuls «hjemme hos»-stemning: «’Det nytter ikke å rase gjennom en bok som en skal oversette,’ sier Margaret Herberg og ber oss ta til oss av årets julebakst til kaffen.» Likevel får han med seg oversetterens syn på sin virksomhet, en ydmykhet overfor oppgaven:

– Nei, ikke rase igjennom, nei. En må formidle atmosfæren, synes jeg. Prøve på det så godt en kan i alle fall. – Slik at det nærmest blir en gjendiktning? – En kan vel nesten si det, tror jeg. Hvis en bare rett og sett skulle oversette, kunne det like godt være, synes jeg. Men på den annen side blir en jo aldri helt fornøyd med arbeidet en har gjort. Det må vel være slik. Selvtilfredshet kan være farlig, også for oversettere.[3]

Hun forteller at hun begynte å lese bøker for Gyldendal i 1948, og deretter ble konsulent for utenlandsk litteratur samme sted. Så fulgte det oversettervirksomhet etter hvert, først med Françoise Sagan, (Drivende skyer og Nederlagets time), deretter med engelskspråklig underholdningslitteratur, blant annet Daphne du Maurier (Falkens flukt og Huset ved stranden).

Journalisten spør om hvordan det er å kombinere forlags- og oversettervirksomheten med det å være bondekone, og da svarer hun at hun ikke kan reise fra gården, derfor er det greit å ha et arbeid hun kan utføre der, selv om hun av og til må inn til Oslo på biblioteket for å finne informasjon. «Det kan i det hele tatt være helt utrolig mye arbeid bare med et enkelt ord.» Hun nevner også problemene med å finne norske navn på planter som ikke finnes i Norge, en kjent problemstilling for oversettere. «Det lyktes etter iherdig leting i ordbøker og leksika. Men for de fleste lesere var jo dette plantenavnet ett blant mange, mange.» Intervjueren tar poenget, og mener at det kanskje er derfor oversetteryrket er så dårlig betalt, og det er hun enig i: « ... en blir da i alle fall ikke rik av det.» Hun klager for øvrig på at det er dårlig stell med ordbøker, særlig når man skal oversette fra fransk, en erfaring de fleste franskoversettere har gjort seg, særlig før internettets tid.

Til slutt spør intervjueren om hva som er det viktigste når en skal oversette fra fremmede språk. Hun svarer: «Så absolutt å kunne mestre norsk. Det utenlandske kan vi finne ut av i leksika og ordbøker. Men det er på norsk vi må gjendikte. Det er her det gjelder hvis en oversetter skal lykkes.»

Selv om Margaret Herberg oversatte fra både fransk og engelsk, var fransk hennes foretrukne språk, og det hun hadde studert grundigst. Samtidig behersket hun engelsk godt, dels fordi farmoren var engelsk. Dessuten hadde familien Fangen som nevnt drevet utstrakt reisevirksomhet, så hun hadde hatt mange anledninger til å praktisere også dette språket.

Kritikernes dom
Når man går gjennom kritikernes vurderinger av Margaret Herbergs oversettelser, blir det tydelig at hun er en solid oversetter, som leverer et skikkelig arbeid, både når det gjelder engelske og franske tekster. Allerede fra den første oversettelsen fra 1962, Françoise Sagan, Les merveilleux nuages som kom på norsk som Drivende skyer: roman, får hun gode kritikker i hovedstadsavisene.[4] Den neste teksten, Jetta Carleton, The moonflower vine som får tittelen Måneblomsten, er en debutroman, en underholdningsroman og bestselger som hun tydeligvis også har greid bra.[5]

Det ser i det hele tatt ut som om Margaret Herberg har hatt en heldig hånd med underholdningsromaner. Datter av Irving Berlin, kritiker og memoarforfatter Mary Ellin Barrett, ga i 1966 ut en roman, Castle ugly – oversatt til norsk i 1967 med tittelen Kråkeslottet, der anmelderne omtaler oversettelsen på følgende måte: «Hun (Barrett) fråtser i skildringer av bohave, blomster og klær. Hun formelig kjæler for alle detaljer. Den flommende, overbroderte stilen har det lykkes Margaret Herberg å overføre til et ledig og lettflytende norsk,»[6] En annen anmelder er mindre begeistret, men lar ikke oversetteren ta hele støyten: «Oversettelsen virker noe klisjébetont, men sannsynligvis må skylden legges på originalteksten.».[7] Det ser i det hele tatt ut at alle Herbergs oversettelser blir positivt mottatt av kritikerne.

Winston Graham er mest kjent for å ha utgitt historiske romaner fra Cornwall, men med Marnie begikk han en thriller som fikk verdensberømmelse. Boken, som beskriver irrgangene i en kvinnelig bedragers sinn, ble opprinnelig utgitt i 1961, men er mest kjent gjennom Hitchcocks filmatisering fra 1964. Den norske oversettelsen er fra 1965 og ble anmeldt av blant annet Torleiv Opstad i VG 12. april 1965. Han synes boken er uhyre spennende, og er tilfreds med oversettelsen: «... den norske utgaven som er ført i pennen av Margaret Herberg yter Winston Graham full rettferdighet.»

Etter hvert fikk Herberg stadig mer krevende oppdrag, som hun stort sett løste på en tilfredsstillende måte. Hun ble ofte betrodd prisvinnende bøker. I 1968 kom Marguerite Yourcenars bok, L’ouvrage au noir, som fikk Femina-prisen samme år, og ble oversatt til norsk, Det svarte verk, allerede året etter. Leif Stavik mener at «[o]versettelsen ved Margaret Herberg er god.».[8]

Félicien Marceaus roman Creezy fikk Goncourt-prisen i 1969, da den kom ut i Frankrike, og ble oversatt til norsk året etter. Ragnar Kvam har en temmelig ironisk anmeldelse i Arbeiderbladet.[9] Tittelen på anmeldelsen er «Skrevet for Brigitte Bardot?» og han kaller bokens hovedpersoner for to «syntetiske helter», nemlig «glamourpiken» og «mappemannen». Han er tydelig skuffet over boken og mener at en Goncourt-pris ikke lenger er en garanti for kvalitet. «Snarere et pek om noe riktig gammeldags.» Han mener at innholdet er overfladisk og tomt, men at Marceau er en god stilist – og han kommer med en indirekte honnør til Margaret Herberg: «Språket kan jo ikke ødelegges hvis man først kan skrive det. Og stilen heller ikke – den har tradisjoner. Å oversette en slik fransk roman, der hele sjarmen ligger i språk og stil, er nærmest halsløs gjerning. Men det er gått over forventning.»[10]

For øvrig hadde Margaret Herberg attest på at hun var dyktig. I en anbefaling fra forlagsredaktør Gordon Hølmebakk i Gyldendal, en mann med stor prestisje i forlagsverdenen, står det blant annet følgende:

De oversetteroppgaver hun har utført for forlaget har til dels vært svært krevende, men i hvert tilfelle har hun løst dem på en måte som både forlag og kritikere har vært ytterst tilfreds med.

Fru Herbergs kunnskapsrikdom, sikre litterære skjønn og faglige grundighet har gjort henne til en av våre mest verdsatte medarbeidere.[11]

Det er tydelig at Herberg er svært samvittighetsfull og tar vare på hver detalj. Grunnen til at vi vet det, er at hun førte en utstrakt brevveksling med den ovenfor nevnte Hølmebakk når det gjelder hennes oversettelser for Gyldendal. Hun vil gjerne diskutere tekniske detaljer før hun går løs på oversettelsen, som for eksempel om det skal brukes ny eller gammel tellemåte, radikale eller konservative former, osv. «Det er min erfaring at det lønner seg å bli enig om hvordan tvilsspørsmål skal løses før man for alvor går i gang med arbeidet – det sparer iallfall tid.»[12] I datamaskinens tidsalder, der man kan forandre teksten ved å trykke søk/erstatt, er det lett å glemme hvor tungvint det var å rette opp manus på den tiden. Man måtte bruke korrekturlakk og -strimler, klippe og lime, slik at manusarkene ofte var en halv centimeter tykke. Derfor var hennes metode absolutt å foretrekke.

Den kompromissløse oversetter
At Margaret Herberg tok oversetteryrket alvorlig, og ikke likte at noen tuklet med oversettelsene hennes, kommer tydelig frem i en kontrovers hun hadde med ukebladet Alle kvinner i 1974. Uten at hun visste det, hadde Gyldendal forlag inngått en avtale med bladet om at de skulle komme med en omtale av Stanley Loomis Farlig vennskap, som hun hadde oversatt, en bok om Marie-Antoinette, grev Fersen og flukten til Varennes. Bladet fulgte en fast mal, med omtale av boken og smakebiter av teksten. Herberg oppdaget omtalen ved en tilfeldighet og ble svært oppbragt. I et brev til Hølmebakk klager hun over at journalisten, Merete Lie Hoel, hadde «benyttet løsrevne setninger av min oversettelse, og fikset og supplert med selvkomponerte overganger uten å opplyse om hva som hører boken til og hva hun selv har produsert.» Hun trekker frem flere eksempler, som når journalisten skriver

… at Ludvig 16 var tafatt og kompleksfylt, at Axel Fersen skulle drukne sin sorg, og at Marie A. ikke overlot noen tvil – istedetfor etterlot ... og en rekke andre ting som ikke stammer fra meg og ikke passer i bokens stil, da kan jeg ikke annet enn ergre meg og lure på om en oversetter er fullstendig ubeskyttet. Det er vel også et spørsmål om jeg ikke skulle ha betaling for at oversettelsen brukes, ... Jeg kan ikke fordra å lage oppstyr, men iblant må det faktisk til.[13]

Gordon Hølmebakk henvender seg tydeligvis til Alle Kvinner, for i et svarbrev til ham reagerer bladet slik man kan forvente. Redaktøren Brita Ruud hevder at det ville ha vært helt umulig å ta kontakt med oversetter (uten at det blir forklart hva som er så umulig ved det), og forsvarer praksisen med å binde sammen løsrevne setninger fra oversettelsen med journalistens formuleringer: «Det er mulig at det i boken ikke står at Ludvig 16. var ‘tafatt og kompleksfylt’, men det er vel ikke desto mindre en vanlig oppfatning av ham.» Hun mener helt tydelig at de har gjort forlag og oversetter en tjeneste:

Jeg synes det er et drøyt stykke å snakke om betaling for at oversettelsen brukes, vi er faktisk vant til at forfatter og forlag er glad for en slik omtale. ... Selvfølgelig kan vi ikke begynne å referere oversetteren ordrett, og det er vel heller ingen grunn til at Merete Lie Hoel tar kontakt med henne.

Redaktøren besværer seg over at Herberg mener at bladet har «forgrepet seg på teksten»: «Det står alltid forfattere i kø som ville være helt fornøyd med en slik ‘forgripelse’».[14] Brita Ruud skriver også til Margaret Herberg, og mener at det er opp til Gyldendal å gi henne penger, siden det var forlaget som ba bladet om å omtale boken. Og hun fortsetter:

Men jeg har aldri i min åtteårige tid her i bladet fått en lignende forespørsel, ikke fra noen forfatter, og slett ikke fra en oversetter. For vår del må De gjerne overlate saken til Oversetterforeningen. Men det burde være temmelig klart at det blir mindre lystbetont for oss å lage reklame for bøker i det hele tatt, hvis foreningen deler Deres syn.[15]

Det ender med at Margaret Herberg lar saken ligge. Hun har ikke visst at forlaget selv hadde bedt om omtalen, og vil ikke at Gyldendal skal betale henne honorar. Hun ergrer seg imidlertid over det hun kaller journalistens ujevne og slurvete språk, og mener fremdeles at oversetterens rettigheter må respekteres, selv om hun i denne omgang har bedt Oversetterforeningen om ikke å gå videre med saken.[16]

Denne saken viser tydelig hvor vanskelig det kan være for en oversetter å nå frem med legitime krav. At oversetteren har lavere status enn forfatteren, kommer klart til syne, likedan markedets makt og oversetterens lojalitet til sitt forlag.

De siste oversettelsene
Som vi har sett, fikk Margaret Herberg vanligvis god kritikk for sine oversettelser, og det var sjelden kritikerne hadde negative bemerkninger. Et av unntakene var Sverre Asmerviks anmeldelse i VG av Ousmane Sembène, O pays, mon beau peuple! som i den norske oversettelsen fra 1976 fikk tittelen Å land, mitt vakre folk: roman.[17] Hvorfor forlaget følte behov for å tydeliggjøre bokens sjanger er ikke godt å si. Kanskje de var redde for at dette skulle betraktes som en etnografisk sakprosatekst, og dermed ikke treffe sitt publikum. Denne boken ble oversatt lenge etter at den opprinnelig kom ut, i 1957. Det kan ha sammenheng med at afrikansk litteratur fikk en oppblomstring på det radikale 1970-tallet. Den senegalesiske forfatteren Ousmane Sembène er en velkjent representant for denne retningen, og boken ble da også anmeldt av en engasjert forfatter som var opptatt av kulturforskjeller.[18] Asmervik er ikke helt begeistret for oversettelsen, han mener at hun ikke «alltid er like heldig», og fortsetter:

F.eks. reagerer jeg på at hun avslutter en replikk med å gi en opplysning i parentes som mer naturlig hører hjemme i en fotnote (s. 63). Andre steder er det gitt opplysninger i fotnoter som mer naturlig burde vært innarbeidet i teksten i oversatt form. Om det nå har stått slik i originalen, synes jeg ikke det ville være illojalt mot forfatteren å forandre de små detaljene jeg her har antydet.

Vi kan si at dette til dels er en litt urettferdig kritikk, for originalen har virkelig en blanding av forklaringer i parentes og fotnoter, så det er helt legitimt for oversetteren å gjøre det samme. Det som derimot er litt underlig, er at Margaret Herberg ikke har beholdt de samme parentesene og notene som originalen, noe som ville ha vært naturlig. Hun beholder noen av de samme forklaringene, men utelater enkelte og legger til andre, uten at det fremstår som innlysende hvorfor hun gjør det. At hun hjelper leseren med note på et geografisk navn som «Santhiaba: bydel i Ziguinchor, Casamances hovedstad» (s. 13), et sted originalen regner med at leserne kjenner til, er kanskje ikke så rart. Hun har også beholdt noten til uttrykket «Unnskyld at jeg skjærer halsen over på deg», som betyr å avbryte (s. 16), men har valgt å nøytralisere originalens samaras (sandales) og bare oversette det med det upåfallende «sandaler». Det samme har hun valgt å gjøre med dieuguènes (femmes), som bare er oversatt med «kvinnene». Hun kan også omgjøre originalens parentes til note, uten at det heller fremstår som nødvendig, som når toubab (blanc) blir til en note, «Toubab: Hvit mann». Siden noter virker mer forstyrrende i en fiksjonstekst enn en forklarende parentes, er det vanskelig å forstå hvorfor hun gjør dette. Andre ganger forenkler hun unødig, og uheldig, som når det gjelder romanpersonenes språkbruk. For eksempel i veteranens fortelling om 2. verdenskrig, der originalens «caparal» med den forklarende parentesen (caporal) og «Allimands» (Allemands) ganske enkelt blir oversatt med «korporal» og «tyskere», noe som svekker personkarakteriseringen. Disse eksemplene viser at Asmervik tross alt har fanget opp en problematisk side ved oversettelsen, som ikke er forklart på en tilfredsstillende måte.

Den siste oversettelsen Margaret Herberg fikk anledning til å gjennomarbeide, var Bella Chagall, Brenendike licht, med den norske tittelen Brennende lys (1977), barndomsskildringer fra det jødiske miljøet i landsbyen i Russland der hun vokste opp, illustrert av ektemannen Marc Chagall. Boken ble opprinnelig utgitt i 1945. Åse Gruda Skard anmelder boken i Norsk Pedagogisk Tidsskrift og sier om oversettelsen:

Omsettinga er gjort av Margaret Herberg etter den franske omsettinga frå yiddisk. Det må ha vori eit vanskeleg problem å velje norsk språkform. Hadde omsettinga vori gjort beinveges frå yiddisk, ville det sannsynlegvis vori naturleg å velje ei språkform som kunne spegle det munnlege, den meir dialektfarga uttrykksforma som Bella Chagall fann tilbake til som sin barndoms talemål. Med bakgrunn i fransk har omsettaren valt å bruke eit konservativt, litterært bokmål, – og ho bruker det for så vidt godt. Mon om ikkje likevel litt av det livsnære og hjartevarme har gått tapt i den kjøleg-korrekte målforma?[19]

Når det gjelder akkurat Bella Chagalls bok, har Margaret Herberg en lang korrespondanse med Hølmebakk om den oversettelsen, som viser at hun ikke overlot noe til tilfeldighetene. Hun oversetter fra den franske oversettelsen fra jiddisk, som skal være foretatt av Bella Chagalls datter, og som etter sigende ikke er helt nøyaktig. Dessuten har Bella selv en springende stil. Utgangspunktet er altså ikke det letteste. Margaret Herberg har de svenske og danske oversettelsene som støtte, men klager på unøyaktigheter og utelatelser, særlig i den danske utgaven. Hun er i tvil om hva vi skal bruke på norsk om ulike jiddiske ord og begreper, en kjent problemstilling, og Gordon Hølmebakk henviser henne til dr. philos. Erik Gunnes, som var teolog og historiker, og som bisto med å finne de rette ordene på norsk. Det kan hende at oversettelsen kunne ha vært ledigere og mer muntlig, slik Åse Gruda Skard sier, men Herberg har i alle fall foretatt meget bevisste valg. I et brev til Hølmebakk skriver hun:

Jeg har beholdt alle mine notater angående forskjellige problemer i boken, for å kunne dokumentere at forandringer er gjort etter beste skjønn og lange overlegninger. Iallfall kan jeg forsikre deg at min oversettelse er langt mer samvittighetsfull enn de to andre jeg med atskillig forferdelse har kunnet studere – og allikevel flyter de jo overbevisende godt![20]

I globaliseringens tidsalder er det interessant å se hvor fort tidligere ukjente matvarer har reist over landegrensene. For knapt femti år siden var det for eksempel nødvendig å oversette ordet «blinis». Det ordet voldte oversetteren mye besvær, hun tenkte på alt fra pannekaker til epleskiver og munker – og valgte det siste. Men Gunnes har spist blinis, så han kan forklare henne hva det er. Det fremgår for øvrig av brevvekslingen med Gyldendal at forlaget tok seg av den siste faktasjekken og av korrekturen. De etablerte en ordliste bakerst i boken, som forklarte de viktigste jødiske ordene og begrepene.

Åse Gruda Skard peker likevel på en problemstilling som stadig gjelder. Det pågår en diskusjon mellom oversettere når det gjelder hvilke oversetteroppgaver man bør påta seg, hvilke tekster man har språkrepertoar til å oversette på en god og adekvat måte. Det norske skriftspråket er dessuten i rask utvikling, raskere enn for eksempel det franske, og siden de fleste oversettere er preget av den språkopplæringen de har fått i sin ungdom, vil det lett bli et konservativt preg over de norske oversettelsene etter hvert som årene går. Dette slipper heller ikke Margaret Herberg unna, og det kommer nokså tydelig til syne i hennes oversettelse av Albertine Sarrazin, L’Astragale, som kom ut i Frankrike i 1965 og var en litterær sensasjon. Den er selvbiografisk og handler om Sarrazins eget liv, i franske forbryterkretser. Hun rømmer fra forbedringsanstalten og brekker foten i flukten, slik at hun blir invalidisert og skrøpelig. Den norske oversettelsen, med tittelen Bruddet, kommer først i 1979, to år etter Margaret Herbergs død. I et brev til Gordon Hølmebakk 21. desember 1976 skriver hun at hun først skal feire Hedmarks-jul og så etter nyttår skal begynne på Albertine Sarrazins L’Astragale, som hun synes ser «uhyre vrien» ut, selv om hun nok tror hun skal greie det. I brev av 26. januar 1977 til Hølmebakk er det snakk om at hun skal få tilsendt korrektur på Chagall-boken, og så sier hun at hun skal få oversettelsen av L’Astragale ferdig til den 1. april, selv om det er mange nøtter å knekke også i denne teksten.

Men så blir Margaret Herberg alvorlig syk. Den 18. mai 1977 skriver Hølmebakk til Margaret Herberg, som er på Steffensrud rekreasjonshjem, og sier at hun naturligvis skal få slippe å lese korrektur på Chagall i det han kaller «vanskelig tid», men at det ville være en betryggelse hvis hun orket å «kaste et blikk gjennom sidene». Sarrazin-boken nevnes ikke, så vi vet ikke om hun har fått levert manus innen fristen. I alle fall er det lite som tyder på at en annen oversetter har overtatt arbeidet, for da ville trolig vedkommendes navn også ha stått i boken. Margaret Herberg døde den 29. september samme år, og vi vet ikke hvor langt hun rakk å følge denne siste oversettelsen.

Da boken endelig kom ut – to år etter – hadde den tydeligvis mistet aktualitetens interesse, ifølge anmelderen Leif Tufte i Aftenposten:

Tross mange bra partier og et godt brukbart helhetsinntrykk har ikke oversetteren, Margaret Herberg, alltid tatt vare på poengene i den saftige originalen. Den norske teksten har også vippet for langt over i retning av en nå håpløst foreldet litterær uttrykksmåte av typen: «Jeg unngår følgelig å ledsage henne dit.»[21]

Merete Wiger anmelder boken i Bergens Tidende og tar tydelig avstand fra bokens implisitte moral, at forbrytelsene i boken «ikke har annet enn personlig vinning som mål, samtidig som forbryterne får en slags glorie over seg». Hun mener at boken kan være «farlig forførende». Om oversettelsen sier hun: «Selv om den norske versjonen av L’Astragale rommer merkelige språkblomster, er det blitt en drivende lesverdig bok, også på norsk.»[22]

Knut M. Hanson i VG er heller ikke udelt begeistret, hverken for boken eller for oversettelsen. Han mener at det er «underlig å lese en bok hvor forbrytelsen er en selvfølge», og harselerer over forbryterverdenens «moral», eller mangel på sådan, der det å stjele fra utenforstående er OK, men ikke det å stjele fra hverandre, tyver imellom. «Oversettelsen ved Margaret Herberg kan virke ujevn, men man gjør henne kanskje urett. Den foreliggende Lanterne-bok er nemlig sterkt skjemmet av trykkfeil.»[23] Til tross for de kritiske bemerkningene som er kommet når det gjelder Herbergs oversettelse av denne boken, har hun tydeligvis også lykkes i å formidle tonene i Albertine Sarrazins litterære univers, siden Simen Skjønsberg i sin anmeldelse av boken sier, uten i det hele tatt å nevne noe om oversettelsen: «Fra hennes språk strømmer en uforfalsket kraft. Romanen eier i det hele tatt en energi som røper at hun forteller på livet løs.»[24]

Ser vi nærmere på oversettelsen, finner vi ut at Leif Tufte har et poeng, for en hel rekke slangpregede uttrykk, som er naturlige for en fengselsfugl som vår heltinne, blir normalisert og fremstår som dannet dagligtale: «cette guibolle» (s. 75) blir til «dette benet mitt» (s. 70), «hosteau» (s. 75) blir til «sykehuset» (s. 71).[25]

En del implisitt slang blir forklart, som når det er snakk om at hennes elsker ikke har vist seg på flere dager: «Et puis, avec la trique, ce n’est pas la peine qu’on le voit trop souvent dans le secteur.» ( s. 76) «Og dessuten er det ikke verdt at folk ser ham for ofte her i egnen, siden han har forbud mot å oppholde seg her.» (s. 71) «La trique» er dialekt for en batong, en slik som politiet bruker, og er også i utvidet betydning en betegnelse på «øvrigheta». Han har altså ikke forbud mot å oppholde seg der, men holder seg unna av egen interesse.

«Vous ne voudriez quand même pas aller au turf comme moi je vais à l’usine? Et le soir, ramener dans votre sillage les michetons, les lardus ...» og hun tilføyer « – ...et les macs.» (s. 76–77)

«For De kan vel ikke tenke Dem å gå på gaten som jeg på fabrikken? Og trekke med Dem hjem alle elskerne Deres om kvelden, og distriktets levemenn ... – og halliker.» (s. 72)

Her er det for en gangs skyld en direkte feil, for «lardus» betyr politifolk, ikke «distriktets levemenn». Ellers ville vi vel i dag også brukt «halliker», men kanskje ikke «elskere», antakelig heller «horekunder». Når det gjelder bruken av De, her i samtalen mellom Albertine og hennes nokså tvilsomme vert, er dette et ekte problem når man oversetter franske tekster. På norsk ser det altfor høflig ut, men i fiksjonssammenhengen er det helt sannsynlig at de sier «vous», altså De, til hverandre, for de er jo ikke nære bekjente. Vi kjenner altså ikke historien til dette manuskriptet, vi vet ikke hva som skjedde med det i de to årene det ble liggende. Det som er sikkert, er at oversetteren ikke hadde anledning til å gå gjennom teksten med lupe, slik hun vanligvis gjorde, og at forlaget må ta både trykkfeil og andre feil i teksten på sin kappe.

En interessant utvikling i presentasjonen av Albertine Sarrazin på norsk, er at det ble utgitt en ny oversettelse av boken i 2017, denne gangen ved Agnete Øye. Boken ble utgitt på Cappelen Damm forlag med tittelen Astragalen og var basert på en fransk nyutgave fra 2013 med forord av den amerikanske rockeartisten Patti Smith. Agnete Øye visste ikke at det allerede forelå en norsk oversettelse, men forlaget var klar over det. Grunnen til at de valgte å nyoversette, var ikke at oversettelsen fra 1977 var så dårlig, men at den hadde et litt alderdommelig preg, noe som skjer oftere med oversettelser enn med originaltekster. Hvorfor det er slik, har ofte vært diskutert, men en av forklaringene kan være at oversettelser vanligvis er strengere normert, slik at de bærer et tydeligere preg av tiden da de ble skrevet.

Oversettelser er forgjengelige, men Margaret Herberg forsvarer sin plass i rekken av dyktige oversettere som virker i sin samtid og gir oss glimt inn i fremmede verdener og kulturer.

Bente Christensen