Gunnar Schytte Opeide (født 28. september 1945, død 28. mars 2005) var slavist og førsteamanuensis ved Universitetet i Tromsø. Han var først og fremst underviser og forsker, men i likhet med mange andre norske universitetslærere i russisk virket han også som oversetter. Opeide oversatte tre romaner fra russisk, og i tillegg en sakprosabok sammen med sin kone Cecilia Øgaard.

Gunnar Opeide gikk på reallinja på Strinda gymnas, tok examen artium i 1964[1] og begynte deretter å studere filologi ved Universitetet i Oslo. Her tok han russisk hovedfag og hadde ellers tysk og idéhistorie som fag. Hans interesse for idéhistorie og samfunnsspørsmål lå bak valget av tema for hovedfagsoppgaven, som handlet om den russiske forfatteren Nikolaj Tsjernysjevskij (1828–1889), en i sin tid toneangivende revolusjonær kritiker og samfunnsdebattant, opphavsmann til den utopiske sosialismen. Videre var Opeide forskningsassistent for Jon Elster i hans prosjekt «Reading Marx». Oversettelsene han gjorde, kom ut på 1970-tallet, og han ble opptatt som medlem i Norsk Oversetterforening i 1987. I 1996 meldte han seg ut med den begrunnelse at han da ikke hadde til hensikt å fortsette med oversettelse. Da han i 1989 ble stipendiat ved Universitetet i Tromsø, kom han fra en stilling som fungerende byråsjef i Kultur- og vitenskapsdepartementet. Professor Erik Egeberg skrev i sitt minneord i 2005 at dette viste at Opeide hadde «større trang til forskning enn til forskningsadministrasjon».[2] Året 2002–2003 fikk Opeide stipend som gjesteforsker på et program ved Stanford University i USA. Fra 1993 til sin altfor tidlige død i 2005 etter at han ble rammet av hjernesvulst, var han førsteamanuensis i russisk kultur- og litteraturvitenskap ved Universitetet i Tromsø. Han publiserte flere vitenskapelige artikler i ledende slavisttidsskrifter, og etter hans død utkom Russisk historie fra Rjurik til Gorbatsjov, en innføringsbok i russisk historie.

Vi som studerte russisk i Oslo på 1970-tallet, ble oppmuntret til å prøve oss som oversettere, under veiledning fra professor Geir Kjetsaa og universitetslektor Aleksej Perminow. Opeides første romanoversettelse var Dostojevskijs Opptegnelser fra et kjellerdyp, som først ble utgitt på J.W. Cappelens forlag i 1973.[3] Denne boken ble siden trykt om igjen i serien med Dostojevskijs samlede verker som kom ut på Solum forlag i 1991–1999. Dostojevskijs original kom ut i 1864. Opptegnelser fra et kjellerdyp er i mangt et verk som, sagt med Opeide i etterordet til oversettelsen, «kan sies å betegne et skille i Dostojevskijs livsverk», mellom den tidlige og den senere Dostojevskij. Romanen har vært karakterisert som den første eksistensialistiske roman, og hovedpersonen er en misantropisk embetsmann som har trukket seg vekk fra omverdenen. I boken behandles for første gang spørsmål fra filosofi og samfunnsdebatt som skulle bli gjengangere i Dostojevskijs store romaner fra hans senere periode. Blant annet tar han avstand både fra «krystallpalassene», utopien Nikolaj Tsjernysjevskij beskriver i sin roman Hva må gjøres? (1863), og fra kapitalismen, det vesteuropeiske borgerskapets livsstil og den egoismen og selvhevdelsen han observerte under sin første reise til Vest-Europa.

Dette hadde Opeide med sin faglige bakgrunn spesielle forutsetninger for å gjengi for norske lesere, og Erik Egeberg sier i sitt minneord: «Det er karakteristisk at da han skulle oversette en bok av Fjodor Dostojevskij, Tsjernysjevskijs viktigste opponent, så valgte han den kanskje mest åpenlyst ideologiske – Opptegnelser fra et kjellerdyp.[4] Hovedpersonen, en asosial og psykologisk gåtefull grinebiter, sier blant annet:

Og så – alt dette er det dere som sier – vil det inntre nye økonomiske forhold som er forutberegnet med matematisk nøyaktighet, slik at alle mulige spørsmål forsvinner, simpelthen fordi man straks finner alle mulige svar på dem. Så vil det bli bygget et krystallpalass. Da … nå, kort sagt, da vil man begynne å leve herrens glade dager. Selvsagt er det umulig (dette er det nå jeg som sier) å garantere for at det for eksempel ikke vil bli fryktelig kjedelig (for hva i all verden skal man finne på når alt på forhånd er utregnet i tabeller), men til gjengjeld vil jo alt gå overordentlig fornuftig for seg.[5]

Interessen for oversettelse i russisk-miljøet ved Universitetet i Oslo førte også til samarbeidsprosjekter, så som to antologier med noveller som ble utgitt i 1977, med fortellinger av ulike russiske og sovjetiske forfattere. I antologien Halvveis til månen, redigert av Aleksej Perminow, oversatte Opeide en fortelling av Valentin Rasputin, «Et møte».[6] I sin korte karriere som oversetter skulle Opeide holde fast ved dette forfatterskapet. I 1978 oversatte han Valentin Rasputins Aldri glemme og i 1979 Avskjed med Matjora, begge på Gyldendal.[7] Valentin Rasputin (1937–2015) var en sovjetisk forfatter, et ledende navn innen den såkalte «landsbylitteraturen», en litterær retning som skjøt fart i sovjetisk litteratur etter Stalins død. Forfatterne som representerte den, skrev om bøndenes situasjon etter en periode med sterk industrialisering, urbanisering og undertrykking av bondestanden med kornkonfiskering, kollektivisering og «avkulakkisering». Rasputin var en av dem som tok opp disse følsomme emnene i sine bøker. Han var selv oppvokst og levde i Sibir, og viste i romanene bondesamfunnet i Sibir under press fra industrialisering og modernisering, miljøproblematikk og lokalt vanstyre.

Man kan bli imponert over hvor mange anmeldelser bøker som dette kunne få i norske aviser for femti år siden, også i lokalaviser. Opeide fikk mye ros for Aldri glemme. Romanen handler om et forbudt tema – desertering fra Den røde armé under annen verdenskrig. Hovedpersonen Andrej kommer hjem til landsbyen sin, men holder seg gjemt og får kontakt med kona, som opplever et stort dilemma fordi hun møter ham, men holder det hemmelig. Det ender tragisk. Geir Kjetsaa skriver i Morgenbladet om utgivelsen av Aldri glemme:

Det er på høy tid at denne kontroversielle forfatter nå introduseres for et norsk publikum. Gledelig er det også at det skjer med et slik mesterverk som Aldri glemme, og at oversetteren, Gunnar Opeide, har maktet å gjengi forfatterens saftige sibirske russisk på en så ekte og trofast måte. Det kan ikke herske tvil om at vi her står overfor en oversettelse av meget høy rang.[8]

Flere anmeldere roste oversettelsen, en av dem kalte den «forbilledlig», selv om noen også påpekte at romanen måtte ha vært vanskelig å oversette. Vi kan vanskelig konstatere om disse anmelderne kunne russisk, men en som kan uttale seg med tyngde, er Jahn Otto Johansen, som i Dagbladet sier det slik:

Jeg må uten videre si at jeg er imponert over at oversetteren Gunnar Opeide har maktet å gi romanen en så riktig norsk språkdrakt. Da jeg leste Rasputin på russisk, hadde jeg mine største tvil om det ville være mulig å oversette hans saftige og spesielle språk til norsk. Opeide har klart dette.[9]

At språket i oversettelsen ble viet stor oppmerksomhet, ser vi også i anmeldelsen i Varden:

«Oversetteren føler seg åpenbart vel hjemme i det vi kan kalle norsk riksmål, av og til bruker han noen ‘folkelige’ former, de bryter ellers hans stil en smule, men ettersom de stort sett bare opptrer sporadisk, føles de ikke sjenerende i det lange løp.»[10]

Her kommer et avsnitt, der desertøren Andrej nettopp har møtt kona Nastjona igjen:

Han tok endelig hendene til seg og trakk seg et lite stykke tilbake. Han spurte med den samme usikre, sviktende stemmen:
«Har de lett etter meg?»
«For ikke lenge siden var det en politimann her sammen med Konovalov fra Karda. De snakket med din far.»
«Far og mor, vet de noe?»
«Nei, far trodde det var en fremmed en som tok øksen.»
«Men du gjettet det altså?»
Hun rakk ikke å svare.
«Brødet var det du som kom med?»
«Ja.»
Han tidde.
«Så møttes vi altså, Nastjona. Vi møttes, sier jeg,» sa han utfordrende, som om han hadde ventet forgjeves på hennes svar. «Det er ikke til å tro at jeg er her ved siden av min egen kjerring. Jeg skulle ikke ha gitt meg til kjenne for noen her, men en greier ikke vinteren alene. Du lokket meg med brødet ditt.» Han klemte på nytt skuldrene hennes så det gjorde vondt. «Du skjønner vel hvorfor jeg har dukket opp her? Forstår du det eller forstår du det ikke?»
«Jeg forstår.»«Vel, og hva så?»
«Jeg vet ikke.» Nastjona ristet avmektig på hodet. «Jeg vet ikke, Andrej, ikke spør meg.»[11]

  Her er det ikke lett å se så mye «saftig og spesielt», språkformen virker nokså alminnelig riksmålspreget bokmål (din far, øksen). Men da boken kom ut på russisk, representerte Rasputins språkform nok en mer levende og fri språkføring, basert på folkets eget språk, enn det sovjetlitteraturens rammer tidligere hadde akseptert. Med den utviklingen som har funnet sted i det litterære russiske språket, er det vanskelig å se det som nyskapende i dag. Mer leven omkring språkformen skulle det bli da Rasputins andre roman i Opeides oversettelse kom ut året etter. Avkjed med Matjora er en dramatisk skildring av en økologisk og eksistensiell katastrofe for en landsbybefolkning i Sibir når et stort vannkraftprosjekt medfører neddemming av hjemstedet. Boken er også blitt filmatisert.

«Hvem er du for en, sia du ser på meg på det viset,» spurte Darja undrende. «Ka er det du ser bakom meg – er det dauden? Han veit jeg om også uten deg. Ja, nå glaner han hol i meg, ordlausingen.»
«Han er ingen ordlausing.» Sima blei såra og klemte Kolja inntil seg.
«Ingen ordlausing, men han er tungmælt.»

Så lot de praten falle igjen, de var varme og utast av teen og de skrå skarpe solstrålene som slo inn av det vestvendte vinduet. Gamlekona Darja, høg og senet, et hode høgere enn sima som satt ved sida av henne nikka som om hun samtykte i noe mens det strenge, blodlause ansiktet med de innfalne kinna stirte fast ned i bordet.[12]

Språket i denne oversettelsen er ganske spesielt, noe som også ble påpekt og vurdert i flere anmeldelser. Opeide skriver selv i etterordet om kollisjonen mellom gammelt og nytt i denne romanen, der en hel landsby på en øy i elva Angara blir demmet ned for kraftutbygging. Oversetteren har tenkt nøye gjennom sitt valg: «Rasputin bruker ikke bare språket for å fortelle om disse motsetningene, han lar dem utspille seg i språket sjøl. I dialogen finner vi i hovedsak fire ulike talemålssjikt, et for hver av de tre generasjonene, pluss byråkratmålet.» Videre resonnerer han:

Dette er samtid. Rasputin skriver om et emne som er svært aktuelt, ikke bare i Sovjet. Dette utelukker ett tenkelig alternativ for bruk av språkform, nemlig et arkaiserende, landlig riksmål med historiedåm. Jeg har funnet det rett å nytte en rustikk variant av samnorsk for å gjengi Rasputins stil og idiom. Den samme språkforma er basis i dialogen. For å gjengi det særegne i språket til den eldre generasjonen, bruker jeg et større innslag av dialektiske ord og former, uten å gi språket preg av noen bestemt dialekt.

En står i oversettelsesarbeid stundom overfor en konflikt mellom hensynet til dikterens tekst og ønsket om å gjengi dens særpreg i høgst mulig grad, og hensynet til lesetradisjon og språklig konvensjon i norsk. I dette tilfelle har jeg tatt mest hensyn til det første, men sjøl om språkforma er utradisjonell, og leseren til å begynne med kan finne den uvant, håper jeg bestemt at den etter hvert vil virke naturlig.[13]

Dette grep mange anmeldere fatt i – det er ikke så rart at språket i boken ble gjenstand for skepsis, det kan oppleves som nokså sært. Det er for øvrig interessant å registrere hvor mange litteraturanmeldere som var i sving på 1970-tallet, selv i de minste aviser anmeldes verdenslitteraturen. Innherreds folkeblad og Verdalingens anmelder: «Oversetteren har, prisverdig nok, i et kort etterord gjort rede for sine språklige prinsipper. At samnorsk er så spesielt folkelig og landlig, har jeg fremdeles vanskelig for å forstå».[14]

Geir Kjetsaa, som skrev en omfattende presentasjon av boken, sier det slik:

Mye kan imidlertid sies om oversettelsen av denne boken. I Aldri glemme maktet Opeide å gjengi forfatterens saftige sibirske russisk på en så ekte og naturlig måte at resultatet av flere kritikere ble betegnet som en oversettelsesprestasjon av høy rang. I Avskjed med Matjora har han dessverre latt seg friste til å gå et skritt lenger i «folkelighet». Dermed er han havnet i en «rustikk variant av samnorsk» som neppe vil føles naturlig av noen.

Begrunnelsen for dette dristige sprang har han gitt i et efterord, hvor det hevdes at Rasputins sympati for «dem som har jordkjensle» også avspeiler seg i forfattertalen, som «ser» med hans helters øyne. Noe riktig er det sikkert i dette, men det er allikevel stor forskjell mellom det sproget vi møter i replikkene og det vi finner i forfatterens tale. En forsiktig anvendelse av dialektismer i replikkene ville vært på sin plass, men når oversetteren ikke sjelden serverer det samme sproget i forfattertalen, går han efter min mening lenger enn Rasputin åpner vei for. La oss håpe at dette samnorskeksperimentet blir en engangsforeteelse i en ypperlig oversetters arbeide.[15]

Jahn Otto Johansen var ikke helt enig med Kjetsaa:

Valentin Rasputin har et usedvanlig saftig og kraftig språk som har pådratt ham atskillig vrede fra puritanerne og dogmatikerne blant sovjetiske litteraturkritikere. Han er meget vanskelig å oversette til vestlig språk. Gunnar Opeide klarte det mesterlig i Aldri glemme. Jeg er ikke fullt så sikker på at den løsning han har valgt for Avskjed med Matjora har vært like god. Hans samnorskform skal gjengi den lokale koloritt, men kan virke styltende og derfor avskrekkende på mange norske lesere. I monologene og replikkene har han imidlertid fanget det verbalt robuste som preger den sibirske landsbygda. Her har Opeide etter mitt skjønn virkelig lykkes.[16]

Erik Arenz i Kragerø blad var ekstra misfornøyd:

«Det er imidlertid synd at en så god bok er oversatt til en utrert form for norsk, som vil frata mange gleden ved å lese den».[17]

Opeides siste oversettelse, som han gjorde sammen med sin kone Cecilia Øgaard, var en fagbok, men slett ikke innen hans eget fagområde. Svinekjøtt er en informasjons- og kokebok om stell og tilberedning av svinekjøtt. Halve boken består av alle slags oppskrifter med svinekjøtt som ingrediens, og her må Opeide ha samlet seg en rik terminologi innen kokke-faget. Språket i denne boken ser ikke ut til å ha hverken dialektpreg eller samnorske former, det er et noe konservativt, men greit og ledig bokmål som fyller sin funksjon både i kapitlene med kunnskapsformidling og i oppskriftene.

Et eksempel kan være beskrivelsen av griseslakting:

Mennene tømmer blodet ut av skrotten og vasker og skraper den ren. Noen ganger blir grisebusten svidd av ved å dekke grisen med brennende halmmatter, noe som gir en egen smak på svoren. Når skrotten er blitt oppdelt, begynner kvinnene å arbeide, og de er nøye med å utnytte hver bit av grisen. Noen av de beste delene legges til side for tillaging samme dag, for slaktedagen er en festdag og skal feires.[18]

Språkvalgene Gunnar Opeide tok i de nokså få, men likevel betydelige oversettelsene han gjorde, viser at han var meget bevisst og kunne velge ulike språkformer og -innslag ut fra det som preget originalverkene. Oversettelsene hans har så absolutt stått seg, i den grad 40 år gamle oversettelser står seg. Kjetsaa sa en gang at bøker burde oversettes hvert 30 år, da siktet han nok til det som er å anse for klassikere. Aldri glemme var en fin leseopplevelse også i dag, språket flyter lett og lesbart i denne dramatiske skjebnehistorien fra sovjetisk miljø. Boken om Matjora var i mine øyne en tyngre tekst å ta inn, på grunn av den spesielle språkformen. Men når man har lest seg litt inn i den, forteller jo romanen en høyst aktuell og like skjebnesvanger historie. En annen sak er at det ikke frister så mye å lese sovjetisk russisk litteratur nå i 2024.

Marit Bjerkeng